| Galeazzo Ciano | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Gian Galeazzo Ciano 18. mars1903[1][2][3][4]  Livorno[5][6] | ||
| Død | 11. jan.1944[1][2][3][4] (40 år) Verona[7][6] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat,politiker,jurist, dagbokskriver | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Laurea[8] | ||
| Ektefelle | Edda Ciano (1930–1944) | ||
| Far | Costanzo Ciano | ||
| Mor | Carolina Pini | ||
| Barn | Fabrizio Ciano Marzio Ciano | ||
| Parti | Partito Nazionale Fascista | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia Den italienske sosialrepublikk | ||
| Medlem av | Det store rådet | ||
| Utmerkelser | 20 oppføringer Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1938)[9][10] Den hvite ørns orden Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Annunziataordenen Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Sølvmedalje for militær tapperhet Den tyske ørns fortjenesteorden Den gylne spores orden Storkors av Sankt Stefans orden Storkors av Piusordenen Malteserordenen Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Collar de la Gran Orden Imperial de las Flechas Rojas (1939)[11] Krigsfortjenstkorset Medaglia commemorativa della spedizione in Albania Minnemedaljen for felttoget i Øst-Afrika Medaglia commemorativa della Marcia su Roma Savoies sivile fortjenstorden Commemorative medal of the war period 1940-43 | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Gian Galeazzo Ciano, greve avCortallazzo (født18. mars1903 iLivorno iItalia, henrettet11. januar1944 iVerona) varItalias utenriksminister underBenito Mussolinis regime. Han var også Mussolinis svigersønn. Galeazzo var sønn avCostanzo Ciano, en veteran fraførste verdenskrig som var en av grunnleggerne avfascismen.
Etter å ha tatt en juridisk utdannelse ble hanattache ved den italienske ambassade iRio de Janeiro. I 1930 giftet han seg medEdda Mussolini, og paret reiste snart etter tilShanghai hvor han var utnevnt tilkonsul. Noen år senere kom han tilbake til Italia og ble minister for presse og propaganda, og deretter utenriksminister. Han erstattetDino Grandi, som hadde stått for en mindre aggressiv linje enn det Mussolini ønsket. Grandi ble sendt tilLondon som ambassadør.
Ciano vantkronprins Umbertos tillit, og ble formidler mellom prinsen og fascistregjeringen.[trenger referanse] Vennskapet ble sett som produktivt av begge parter, fordi de begge var utpekt til å overta, den ene tronen og den andre regjeringen.[trenger referanse] Kongen hedret Ciano medCollare della Santissima Annunziata, en av de høyeste kongelige dekorasjonene.
Man mener at forbindelsen mellom Umberto og Ciano bidro til å gjøre ministeren istand til å holde Italia på avstand fraHitler-Tyskland så lenge som mulig.[trenger referanse] Ciano var sikker på at Hitler var farlig for Italia, spesielt etter at den østerrikske statsministerenEngelbert Dollfuß ble myrdet.[trenger referanse] Dolfuss hadde nære bånd til Mussolinis familie, og hans kone var i Italia da mordet fant sted. Etter atStålpakten ble inngått hadde han en rekke møter medJoachim von Ribbentrop og Hitler, og hans skepsis ble styrket ytterligere. Mot slutten skrev han i sin dagbok at han var usikker på om han ønsket en tysk seier eller ikke. Han hatet Hitler, og var redd for at Italia skulle bli tvunget til å gi fra seg sine nordlige områder til Tyskland.
I 1939 okkuperte ItaliaAlbania, og Ciano ble visekonge for de okkuperte områdene. Han støttet en annektering av Albania, og ble kjent som streng og grusom i sitt styre. Han beriket seg kraftig gjennom okkupasjonen.
Tidlig iandre verdenskrig advarte Hitler Mussolini om at «det finnes noen forrædere i familien din». Ciano ble sendt tilDen hellige stol som ambassadør. Hans forhold til monsignor Montini, senere pavePaul VI, var godt, og Ciano holdt kontakt med andre land gjennom den innflytelsesrike Montini.
Ciano støttet det italienske felttoget iHellas i oktober/november1940, som endte i katastrofe for italienerne.
Den 25. juli 1943 hadde fascistpartiets øverste råd et møte, hvor den indre opposisjonen mot Mussolini igjen kom til overflaten. Ciano stemte mot sin svigerfar, men fulgte allikevelIl Duce tilSalò, hvorRepubblica Sociale Italiana hadde blitt grunnlagt. Hans kone Edda hadde forsøkt å sikre asyl, men fikk ikke Den hellige stols hjelp og kunne dermed ikke komme ut av landet. Det ser ut til at tyskerne gav dem inntrykk av å ville hjelpe dem å komme seg tilSpania, men de ble i stedet arrestert. Ciano ble sendt tilVerona 19. oktober 1943, og ble fengslet sammen med andre fascistledere som hadde stemt mot Mussolini.
Cianos stemme mot Mussolini ble sett på somhøyforræderi. Etter en dramatisk, offentlig rettssak 8. og 9. januar 1944 ble Ciano og fire andre fascister kjent skyldige. De ble henrettet vedskyting om morgenen 11. januar. Det har vært diskutert hva Mussolini mente om dette; ønsket han ikke å beskytte sin svigersønn, eller var han ute av stand til å gjøre det. Edda krysset halve Italia med stor fare for liv og helse for å redde sin mann, men lyktes ikke.
Edda flyktet etter henrettelsen tilSveits, forkledd som bondekone. Hun smuglet med seg Cianos dagbøker, og fordi hun så gravid ut slapp hun lettere gjennom grensekontrollen. KrigskorrespondentenPaul Ghali fraChicago Daily News fikk vite at hun bodde i etkloster iNeggio sør i Sveits, og han ordnet med publisering av dagbøkene. De er blant de viktigste kildene til fascistpartiets indre liv mellom 1939 og 1943. Innholdet er nesten utelukkende politisk, med svært få personlige notater.[12]
En norsk oversettelse ble utgitt i 1947 påAschehoug forlag.[12]
Ciano er en av de mest kontroversielle personer i det italienske fascistregimet. Han var regnet som bortskjemt, snobbete, uten dybde, korrupt og grusom. Samtidig var han en av de få på høyt nivå som stod imot alliansen med Tyskland. Hans stemme mot Mussolini har også av en del blitt sett som et tegn på personlig mot.
