Frankere var en betegnelse (latinFranci ellergens Francorum) på envestgermansk stammesammenslutning (foederati) som første gang er kjent fra200-tallet e.Kr., og som da levde i området nord og øst for elven nedreRhinen, et område som i dag fortsatt heterFranken. Mellom 200-tallet og400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater iGallia. Kunsaliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagensNederland som ble anerkjent av romerne etter357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen iVest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslektenmerovingere, og erobret hele Gallia med unntak avSeptimania i løpet av500-tallet.
Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra400-tallet. Denhedenske frankerkongenKlodvig Is konvertering tilkristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. KongedømmetFrankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagensFrankrike og de vestlige regionene avTyskland (Franken,Rhinland ogHessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette komkarolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike ogDet tysk-romerske rike.
Samtidige definisjoner av frankernesetnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord forLoire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde iAquitaine.[1] Imiddelalderen ble betegnelsen franker benyttet i øst som et synonym for vesteuropeere generelt, da det var frankere som var herskere for det meste av det sentrale Vest-Europa.[2][3][4] Frankere i øst beholdt sitt germanske språk og ble en del avtyskere,nederlendere,flamlendere, ogluxembourgere.De frankiske språkene, som ble kalt forfrankisch pånederlandsk ogfränkisch påtysk, hadde i det miste delvis opprinnelse igammelfrankisk språk som de historiske frankerne snakket. I dag gjenstår navnet på Frankrike, tyskFrankreich, nederlandskFrankrijk, som «frankernes rike».
Etnonymet «franker» har blitt forsøkt sporet tilbake til detgermanske ordet for kastespyd (angelsaksiskfranca,norrøntfrakka). (Det finnes andre stammenavn som er avledet av våpenbetegnelser, somsakser.) Andre har forsøkt å knytte navnet til ordet for «dristig», «rasende» (jf. norrøntfrakkr, angelsaksiskfrǣc, middelnederlandskvrac). Etymologien er fremdeles uavklart.[5] Betydningen «fri» (som i «fri og frank») oppsto senere, etter erobringen avGallia; da var det hovedsakelig frankere som hadde status som frie menn.
Som mange andre germanske folk utviklet frankerne enmytologisk opphavsfortelling som knyttet dem selv tilantikkens folk. Frankerne så seg selv som etterkommere avsugambrere (sicambri) ogtrojanere. Et anonymt verk fra727 med tittelenLiber historiae Francorum hevdet at 12 000 trojanere etterTrojas fall (som dagens historikere har datert til senbronsealder) dro til elvenTanais (Don) og bosatte seg iPannonia i nærheten av Maeotis (i dagAzovhavet), der de skal ha grunnlagt byen «Sicambria». Etter bare to generasjoner skal de på slutten av300-tallet ha nåddRhinen. En tidligere variant av denne fortellingen finnes iFredegars krønike, som også omtaler en tidlig konge ved navn «Francio».
Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, dengallo-romerske krønike-forfatterenGregor av Tours, som skrevHistoria Francorum («frankernes historie») som dekker perioden frem til594, siterer fra andre tapte kilder somSulpicius Alexander ogFrigeridus og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. I tillegg til Gregors bok finnes det noen tidligere romerske kilder somAmmianus ogSidonius Apollinaris.
Gregor slår fast at frankerne opprinnelig holdt til iPannonia, og at de senere slo seg ned ved breddene avRhinen. Andre tidlige kilder forteller at frankerne i førhistorisk tid migrerte fra munningen avDonau vedSvartehavet til Rhinen, der de (rundt år11 f.Kr.) tok navnet frankere til ære for høvdingen Francio. Før dette kalte de segsugambere. Sugamberne skal ha vært en gren avkimmerierne ellerskyterne. Svært mange europeiske nasjoner knytter sin opphavsmyte til disse folkeslagene.
Ifølge nyere forskning påfolkevandringstiden kan den frankiske konføderasjonen ha vært en samling av mindregermanske grupper (inkludert sugamberne,usipeti,tencteri ogbructeri) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Samlingen kan ha blitt fremskyndet av økende uro på grunn av krigen mellomRoma ogmarkomannerne, som brøt ut i166, og andre konflikter i det påfølgende århundret.
En region nordøst i dagensNederland, nord for datidens romerske grense, bærer navnetSalland, som muligens skriver seg frade saliske frakerne.
Rundt250 dro en gruppe frankere fordel av et svekketRomerrike og trengte seg så langt somTarragona i dagensSpania. De herjet i området i om lag ti år før de ble jaget ut igjen av romerne. Rundt førti år senere hadde frankerneSchelde-regionen under kontroll og hadde innflytelse overDen engelske kanal. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne.
KeiserenJulianus oppdaget i355–358 at ferdselen påRhinen igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del avGallia Belgica til frankerne, som ble gjort tilfoederati i romerriket.
Fra basen i nordvest la frankerne gradvis under seg mesteparten av det romerskeGallia nord forLoire-dalen og øst forvestgoternesAquitania. I begynnelsen hjalp de til med å forsvare Vestromerrikets grenser, for eksempel da hovedsakelig østgermanske invaderende stammer krysset Rhinen i406.
Delvis takket være alliansen med frankerne beholdt romerne kontrollen i regionen rundtParis fram til486, ti år etter at Vestromerrikets hovedstadRavenna var falt.
Styrene til de tidlige frankiske høvdingeneFaramund (rundt419 til427) ogKlodio (rundt427 til447) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold tilmerovinger-dynastiet forblir usikkert.
Gregorius nevner Klodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å taCamaracum (Cambrai) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør tilSomme. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller atAetius overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt431). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antallgallo-romerske undersåtter.
I451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stansehunernes invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifisererMerovek som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt avKilderik I. Hans grav ble funnet i1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne. Merovek er kanskje opphavet til navnetmerovingerne
Kilderiks sønnKlodvig startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia ogRhinland, noe som inkluderte beseiringen avSyagrius i486. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. Islaget ved Vouillé i507 beseiret Klodvig med hjelp avburgunderevestgoterne og ekspanderte sitt kongedømme østover ned tilPyreneene.
Klodvigs konvertering tilkristendom etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessenKlotilde i493 kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene tilpaven og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn dearianskevestgoterne,vandalene ellerburgunderne.Merovingerne bygget dermed det som etter hvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.
Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen medblodhevn som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.
Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev vestgoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i511 og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.
Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etter hvert mesteparten av dagensFrankrike, men omfattet dessuten områder øst for Rhinen somAlemannia (dagens sørvestligeTyskland) ogThüringen (fra531).Sachsen forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret avKarl den store.
Etter atKlotar I hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i561 i rikeneNeustria,Austrasia ogBurgund. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.
I hvert av de frankiske kongedømmene tjentemajor domus eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte medDagobert I i639, førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det8. århundret hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalleskarolingerne etter den fremste representanten, Karl den store.
Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i751 tilPipin den yngre, far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far,Karl Martell, sommajor domus av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene.
Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det seneretysk-romerske riket seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i1806.
Pipin befestet sin posisjon i754 ved å inngå allianse med paveStefan III som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «konstantinske donasjonen» i Paris og i en storslagen seremoni iSaint-Denis innsatte kongen og hans familie og erklærte hampatricius Romanorum («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbakeEksarken av Ravenna som nylig var falt i hendene pålangobardene og returnerte den, ikke tilbake til den bysantinske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet forpavestatene i «Pipins donasjon» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase (potestas) i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven.
Kroningen av Karl den store. Maleri avRafael, 1516-1517
Da Pipin døde i768 delte hans sønner Karl ogKarloman igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til sin bror som senere skulle bli kjent som Karl den store ellerCharlemagne på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave.
Fra772 og fremover erobret og til slutt beseiret Karlsakserne og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fraIrland og detanglo-saksiskeEngland, hadde gått inn i saksernes land siden midten av det8. århundret, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiskeWidukind, tok imot dåpen i785 som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter sin seier i787 vedVerdun, beordret Karl drapet på tusenvis avhedenske saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i804. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elvenElben, noeRomerriket bare hadde forsøkt en gang og som slo feil islaget ved Teutoburgerskogen (år9). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flerebispedømmer, blant demBremen,Münster,Paderborn ogOsnabrück.
Samtidig (773–774) beseiret Karllangobardene og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse.I788 gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen tilagilulfingerne (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til796 fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagensØsterrike og deler avKroatia.
Karl skapte dermed et rike som strakte seg fraPyreneene i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania,Marca Hispanica, etter795) over nesten hele dagens Frankrike (unntattBretagne som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordligeItalia og dagensØsterrike. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestligkristendom og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «karolingiske renessanse» av skriftlig kultur.
1. juledag800 kronet paveLeo III Karl somkeiser av romerne i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til paveligauctoritas og keiserligpotestas. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempebysantinsk raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente denbysantinske keiserenMikael I Rangabe i812 Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne.Ottonianerne vakte denne forbindelsen senere til live i962.
Delingene av frankerriket i 843 og 870: De fremtidige landeneFrankrike ogTyskland tar form
Karl hadde flere sønner, men bare en var i live da Karl døde. Denne sønnen,Ludvig den fromme, etterfulgte hans far som hersker over et forent imperium. Men det at han arvet alt, var en tilfeldighet mer enn tiltenkt. Da Ludvig døde i840, gikk karolingerne tilbake til skikken med å dele arven, ogVerdun-traktaten i843 delte riket i tre:
Ludvigs eldste sønnLothar I ble keiser og hersker over de sentrale frankerne. Hans tre sønner delte senere dette kongedømmet mellom seg iLotharingia,Burgund og (det nordlige)Italia. Disse områdene ville senere forsvinne som separate kongedømmer.
Hans tredje sønn,Karl den skallede ble konge over de vestlige frankerne. Dette området ble grunnlaget for det senereFrankrike.
Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennomMersen-traktaten (870), på bekostning av Lotharingia.
12. desember884 gjenforenteKarl den tykke mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fraBurgund.Sent i887 gjorde hans nevø,Arnulf av Kärnten, opprør og tok tittelen konge av østfrankerne (Tyskland). Karl trakk seg tilbake og døde snart den13. januar888. GrevOdo av Paris ble valgt til å styre i vest (Frankrike) og ble kronet neste måned.
Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til987, da den siste frankiske konge,Ludvig V, døde.
Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som denkarolingiske renessanse. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idéer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner.
Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere»
Siden det frankiske kongedømmet dominerte det vestlige Europa i århundrer, ble begrep som kom fra «franker» brukt av mange i Øst-Europa, Midtøsten og videre utover som et synonym for romersk-kristne (for eksempelal-Faran iarabisk,feringhee ellerferinghi påhindustani,falangji ikinesisk ogfrangos pågresk). Underkorstogene som til å begynne med hovedsakelig ble ledet av adelsmenn fra det nordlige Frankrike som gjorde krav på å være etterkommere av Karl den store, brukte både muslimer og kristne disse begrepene som etnonymer for å beskrive korsfarerne. Denne bruken er ofte fulgt opp av moderne historikere som kalte vesteuropeere «frankere» uansett hvilket land de kom fra. Tilsvarende bleRhomaios, Rûmi («romersk») brukt for ortodokse kristne.
^A. C. Murray sier at «Etymologien til 'Franci' er usikker ('the fierce ones' – de rasende er en yndet forklaring), men navnet er uten tvil av germansk opprinnelse». Se Murray, A. C. (2000):From Roman to Merovingian Gaul: A Reader. Broadview Press Ltd,. s. 1.
Geary, Patrick J. (1988):Before France and Germany: the Creation and Transformation of the Merovingian World. New York: Oxford University Press.ISBN 0-19-504458-4.
