Enfiolin ellerfele er etstrykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent somsopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest avtre, men kan også lages avkarbonfiber som gir en mer høylytt klang.
En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (sevibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner(harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holdebuen eller til å plukke strengene med (sepizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte tilbratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.
På slutten av 1500-tallet etablertBrescia-skolen i Italia standardformen på fiolinen som etterhvert ble laget i ulike størrelser. Rundt 1600 var diskantvarianten, det som i moderne tid kalles fiolin, den vanlige.[1]
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt påposisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker somvibrato (skjelving),pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk somArcangelo Corelli,Antonio Vivaldi,Giuseppe Tartini og den legendariskeNiccolo Paganini.
INorge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen,hardingfele.[1] Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til femresonansstrenger. Noen har seks resonansstrenger og eldre feler hadde to. Buen berører ikke resonansstrengene som er strukket under de vanlige spillestrengene. Resonansstrengene gir et særpregetlydbilde. Hardingfelens resonanskasse er rundere og smalere med åpnere lydhull enn vanlig fiolin. Flatere stol og gripebrett samt kortere hals skiller den vanligvis fra fiolinen. Hardingfeler finnes i flere varianter og har utviklet seg en god del. Resonansstrenger fantes på flere europeiske instrumenter da hardingfelen ble utviklet og samtidig ble hardingfelen til dels utviklet med utgangspunkt i eldre instrumenter som fidelen.[1] Hardingfeler er ofte rikt dekorert.[1]
Fiolinen har kropp, hals og hode. Kroppen består av bunn, sider (eller "sarg") og lokk.[1] Hodet kalles gjerne «snekka» eller «sneglen», og holder strengene i den ene enden. Det tilsvarer hodet på engitar. Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E. Strengeholderen holder strengene fast i motsatt ende av hodet. Gripebrettet er der fiolinisten trykker ned strengene med fingrene. Stolen holder strengene opp fra lokket og gripebrettet.Lydpinnen er inne i kroppen og bidrar til å forplante lydvibrasjonene fra lokket til bunnen. Bassbjelken er montert under lokket og har en viktig funksjon for forsterkning av dypere frekvenser. Hakebrett bruker mange fiolinister fordi det hjelper til å holde fiolinen på plass.Stemmeskruene sitter i hodet og brukes til å stramme eller slakke strengene. Buen er en bøyelig og spenstig pinne med mange hår spent fast i hver ende. Stokken er tradisjonelt laget av tre, og hårene er fra hestehaler. Stokken kan også lages av andre spenstige materialer, f. eks. karbonfiber.
Fele stammer fra norrøntfiðla, som tilsvarer gammelengelskfiðele (herav engelskfiddle, kjent fra sent 1300-tall), gammelhøytyskfidula (tyskFiedel). Opprinnelsen er usikker. Ordet er antatt å stamme fra middelalderlatinvitula (strenget instrument, herav gammelfranskviole, italienkviola). En annen mulighet er atvitula er avledet av germansk.[2] Fiolin er av nyere dato (1570-årene) og stammer fra italienskviolino (liten viola;viola da braccio = bratsj).[3]
Som regel brukesfiolin i forbindelse medklassisk musikk, mensfele særlig brukes i folkemusikk og annen populærmusikk. De brukes også om hverandre, f.eks. av Per Spelmann i sangen av samme navn. En felespiller kan, som bluegrass-felespillerenAlison Krauss, også ha utdannelse i klassisk fiolinspill.
Norrøn litteratur (år 800-1350) omtaler instrumententfidla flere steder. Trolig var det den europiskefidel et flatbunnet strykeinstrument med 3-5 strenger og en resonanskasse av dannet av lokk og bunn. På 1500-tallet forsvant fidelen og ble erstattet av fiolinen. Nordiske kilder tyder på at den mellomalderske fidelen ble brukt til ut på 1700-tallet.Olaus Magnus bok om det nordiske folkenes historie (1555) har en tegning av en person som spiller fidel.[1]
.jpg)
