Finnmark grenser tilTroms fylke i sørvest, tilFinland i sør (finsk Lappland) og tilRussland i øst (Petsjenga rajon iMurmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddetfinner, som er den gamle norske betegnelsen påsamer, og sisteleddetmark i betydningenskog, utmark eller landområde.[6]Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark, mensAlta er fylkets største by.Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet[7] og utgjør i dag en majoritet av befolkningen.
De fleste samiske og kvenske institusjonene ligger i Finnmark;Karasjok er senter forSametinget, og iBørselv liggerKvensk institutt, som er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur[10].Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større ennDanmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (vedStatskog SF);1. juli2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført tilFinnmarkseiendommen.
Som en del avRegionreformen i Norge vedtokStortinget 8. juni 2017 at Finnmark og Troms skulle slås sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, slik det var mellom 1787 og 1866.[11] Dette fylket hetTroms og Finnmark.
Alta ogHammerfest ligger vest i fylket. tettstedene har henholdsvis 15 931 og 7 882 innbyggere. Helt nord i fylket finner vi Norges nordligste by –Honningsvåg, med 2 245 innbyggere. I øst finner manKirkenes med 3 404, Norges østligste byVardø samt fylkeshovedstadenVadsø, med hendholdsvis 1 727 innbyggere og 4 654 innbyggere. Åtte promille av arealet i Finnmark, under 40 km², er areal innenfor tettsteder med innbyggertall på over 200 personer. På dette arealet er 72 prosent av fylkets befolkning bosatt. Befolkningen bor tettest i kommunene Båtsfjord og Vardø hvor 99 prosent var bosatt i tettsted i 2005. Befolkningen bor mest spredt i Deatnu-Tana, hvor 81 prosent bodde utenfor tettsted i 2005.
PåFinnmarksvidda er det to kommuner,Kautokeino i vest, ogKarasjok i øst med henholdsvis 2 941 og 2 785 innbyggere (pr 1. april 2010). Karasjok er sete forSametinget ogNRK Sápmi. Arealmessig erKautokeino med sine 9 707 kvadratkilometer Norges desidert største kommune, etterfulgt avKarasjok med sine 5453 kvadratkilometer.
Andre byer og tettsteder erLakselv med 2 146 innbyggere,Tana bru med 565 innbyggere,Båtsfjord med 2 058 innbyggere ogBjørnevatn med 2 419 innbyggere.
Finnmark har en samlet kystlinje på 6 844 km, medregnet 3 155 km kystlinje på øyer. Utstrukket utgjør dette en distanse tilsvarende 1/6 av jordas omkrets. Nær 12 300 personer eller 16,6 prosent av fylkets befolkning var i 2000 bosatt i 100-metersbeltet langs kystlinja.
Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldesGolfstrømmen. På kysten ertemperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis lave om sommeren.Vardø, lengst i nordøst, ligger i denarktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10 ℃. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt iKarasjok 1. januar 1886, −51,4 ℃. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 ℃.
Finnmark har en rik flora. Det kommer inn et østlig floraelement fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, somsibirturt,sibirkoll ogsibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disseartene kun i Finnmark, blant annetnyserot,finnmarkssaltgras ogmasimjelt. De to sistnevnte er til og medendemiske for fylket.
I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter somkantlyng,fjellsolblom oglodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten.Purpurkarse, som bare vokser iNordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet.
Fylkesblomsten i Finnmark ermolte. Det er frukten av molte som skal brukes i avbildinger av fylkesblomsten. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket.
Finnmark deles inn i 18 kommuner, og de seks tettstedeneAlta,Hammerfest,Honningsvåg,Kirkenes,Vadsø ogVardø har bystatus. Av disse er det kun Hammerfest, Vadsø og Vardø som har hatt bystatus før 1900. Vardø og Hammerfest er Nord-Norges eldste byer og fikk begge sinekjøpstadsrettigheter i 1789, mens Vadsø ble kjøpstad i 1833.
Blåtimen i fiskeværet Bugøynes Sør-Varanger. Fangst av kongekrabben har blitt en viktig ressurs for bygda, og har snudd tidligere pessimisme til optimisme.
Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende. Antallet unge voksne i aldersgruppen 25-34 år er redusert med omkring en tredjedel på ti år. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særligAlta.
Fylkeskommunen har ansvaret for åttevideregående skoler. De største erAlta ogKirkenes, med hhv. 1 000 og 600 elever. Det er også per 2015 en ordning for lokal videregående opplæring som kallesLOSA. Det er to statlige videregående skoler, de samiske videregående skolene i Guovdageaidnu/Kautokeino og Kárášjohka/Karasjok.
Av høyere læresteder finnesSámi allaskuvla/Samisk høgskole og avdelinger avUniversitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.Sámi allaskuvla i Guovdageaidnu/Kautokeino ble opprettet i 1989 og har utdanning for førskole- og grunnskolelærere og journalister, reindrift og duodji, samisk språk på alle nivå og diverse kortere kurs knytta til pedagogikk og samisk kultur.
Finnmarksfakultetet ble etablert 1. august 2013 daHøgskolen i Finnmark ble slått sammen med universitetet. Fakultetet har studiesteder iAlta,Hammerfest ogKirkenes. Finnmarksfakultetet har ca. 2 000 studenter.[17]
Det finnes tofolkehøyskoler i fylket, den kristneØytun og den frilyntePasvik, hvor den sistnevnte er drevet av fylkeskommunen.
I 1885 skriver avisaFedraheimen følgende om utbredelsen av det kvenske språket i Finnmark[18]:Fraa Finnmarki klagar dei seg yver, at det Kvænske Maalet vinn Yvertak yver Dansk-Norsken [...] Kvænsken hev vokse seg so sterk, at det kann vera Faare for, at store Delar av Finnmarki snart vert reint avnorska. Det er Tid til, at det maa aalvorleg Yvertenkjing yver kva der skal gjerast der uppe, fyrr det vert for seint […]
Mange stedsnavn på nordsamisk, kvensk og det i Norge nå utdøddeøstsamisk (også kaltskoltesamisk) er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene).
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 medlemmer. Ragnhild Vassvik (Ap) er fylkesordfører ogTarjei Jensen Bech (Ap) er fylkesvarardfører.[19]
Ved utgangen av 2007 var 80.961 kjøretøy registrert i Finnmark, hvorav 14.215 var snøscootere/beltemotorsykler. Dette betyr at ca. 25 % av alle snøscootere/beltemotorsykler i landet er registrert i Finnmark.[23]
Fylkeskommunen har ansvaret for 1 500 km vei etter overtagelsen av en rekkeriksveier i 2010.[24] Det finnes også fem fergesamband.
Fylket har ingen jernbanestrekninger med persontransport, men den 9 km langeKirkenes–Bjørnevatnbanen, fraktermalm fra Sydvaranger gruver, til Kirkenes havn. Banen var verdens nordligstejernbane, tilObskaja–Bovanenkovobanen ble åpnet i 2010. Det har helt sidenSovjetunionens fall vært planer om å bygge jenbanelinje videre fraKirkenes tilRussland.[25][26] Det er også snakk om mulig bygging av jernbane fra Kirkenes til det finske nettet ved Rovaniemi.[27]
Fylkeskommunen har ansvar for lokal og regional kollektivtrafikk, både på vei og vann, som siden 2016 markedsføres gjennomSnelandia. Det er kontrakt medBoreal Sjø om det meste av hurtigbåter og ferger, og medBoreal Buss om busser.
Finnmark har totalt 11 flyplasser – trestamflyplasser (Alta, Lakselv/Banak og Kirkenes/Høybuktmoen) og åtteregionale kortbaneflyplasser (Berlevåg, Båtsfjord, Hammerfest, Hasvik, Honningsvåg/Valan, Mehamn, Vadsø og Vardø/Svartnes).
De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008), varAlta lufthavn (353 176),Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen (265 414) ogHammerfest lufthavn (149 310).[28] Fly er viktig også for reiser i Finnmark, fordi veiene går omveier. Alta-Kirkenes er 560 km langs E6 (460 km den korteste veien over Finland) men 260 km med fly.
Det er lenge sidenreindrift var fylkets fremstenæring.Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen avSnøhvitfeltet utenforHammerfest viloljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn iBarentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste.
De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2013:
I 1784 skrevamtmannC. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer avsmør ogtalg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fraNordlands amt, dels fraVesterbotn iSverige, dels fraArkhangelsk».[29]
De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10 000–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fraKolahalvøya.Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene vedKomsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.
Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt mednorrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms.Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betaleskatt. IEgils saga berettes det omTorolv Kveldulvsson, som var høvding iHålogaland påHarald Hårfagres tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor liggerhavet, og derfra skjærer digrefjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst forNamdalen liggerJämtland, såHälsingland og såKvenland, såKarelen. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland.
Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fraGulatingsloven, der det ca. år 1200 fastslås athåløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster».[30] Dette må tolkes som vakthold motbjarmer ellerkareler.
Det er lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav i Finnmark fra før 12–1400-tallet. De få sporene som finnes forteller om ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning av tufter (merker og voller i jorden etter boplasser) som er funnet, er at det kan være snakk om handelsstasjoner kun til bruk om sommeren. Fjordnavn i Finnmark som ender på «-anger» har blitt tatt som tegn på at norrøne folk hadde slått seg ned allerede mens språket var i sin urnordiske form. HistorikerenWaldemar Christofer Brøgger (1851–1940) har imidlertid argumenter for at disse kun var navn gitt under sjøferder. Historikere tror allikevel at det kan ha vært norrøn bosetning, muligens helårs, på Loppa, Sørøya og Stappen på Magerøya. Imidlertid mener de at denne norrøne bosetningen forsvinner rundt år 1100.[31]
Det var liten norsk bosetting i Finnmark før begynnelsen av 1300-tallet, daHåkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet avbiskopJørund i 1307.Novgorod-traktaten, sluttet den3. juni1326 iNovgorod, markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bareChristian IV virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus ogMurmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige.
Etter forslag fra lensherrePreben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500 km hver vei – og det var bare når været var så rolig at båtene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. FraBodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.[32]
På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige avmel og andre varer fraBergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[33], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorskningspolitikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolkningselement, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.
Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skattlegge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsamebygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1751, daKautokeino ogKarasjok ble norsk, og mot Russland i1826, daSør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikkHammerfest ogVardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.
På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. DaP. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barnOslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn påFolda 13. desember og deretter overvintre påNærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.[34]
Fornorsking av samer ogkvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.
Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt daKirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøtDen røde armé gjennom de tyske stillingene iLitsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes ogMurmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatteOperation Nordlicht som innebar tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkaltebrente jords taktikk. Dette førte til at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen ble brent og ødelagt så langt vest som tilLyngen i Troms. PåSørøya var norske styrker i kamp med tyske styrker vinteren 1945. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.
Kort etter krigen igangsatteStortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark. I 1951 vedtok imidlertid regjeringen og forsvaret å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2004.[35] Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.
Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene har olje, turisme og kultur blitt nye satsingsområder. Kulturelt preges Finnmark i dag sterkt av det samiske,påskefestivalene (musikk- og filmfestival) iKautokeino ogKarasjok er blant de store trekkplastrene til Finnmark som turistfylke.Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet påHornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg).
Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel tilHonningsvåg.
