Fin de siècle (fransk for «slutten av sekelet»)[1] er et fast fransk uttrykk for «århundres slutt» som kom i anvendelse fra 1890[2] og brukes også om slutten på en æra; en tid som går mot slutten i påvente av en ny tid. Uten kontekst brukes begrepet typisk for å referere til slutten av 1800-tallet. Denne perioden ble antatt å være en periode med sosial degenerasjon, men samtidig en periode med håp om et nytt begynnelse.[3] Uttrykket «århundreskifte» brukes av og til som et synonym, men dette er et mer nøytralt uttrykk, som mangler noen eller de fleste av de kulturellekonnotasjonene beskrevet under. Begrepet synes å opptre for første gang i Frankrike mellom 1886 og 1890.[4][2]
Uttrykketfin de siècle henviser som oftest til årene fra1890 til1914 iEuropa. Det harkonnotasjoner avdekadanse som ses som typisk for de siste årene i en fruktbar epoke (La Belle Époque), og en forventning om forandring når et århundre eller en epoke går mot slutten. At uttrykket er fransk skyldes trolig atfin de siècle spesielt knyttes til bestemte fransktalende kretser iParis ogBrussel på slutten av1800-tallet, representert ved kunstnere somStéphane Mallarmé, bevegelser somsymbolismen, og kunstverker somOscar WildesSalomé (1891), en tragedie i en akt, opprinnelig skrevet på fransk, som knytter ideen omfin de siècle tilestetisismen.
Fin de siècle representerer ikke bare et spesifikt historisk tid eller øyeblikk, men også en del av sensibiliteten og av periodens kulturelle produksjon. Det er særskilt utfordrende å definere fin de siècle innenfor den kunstneriske verden, da det verken tilsvarer en bevegelse rundt en ledende skikkelse, eller til en sammenslåing av delte og uttalteestetiske prinsipper i form av etmanifest.[5][6]
Slutten av 1800-tallet var Frankrike preget avpolitiske skandaler, sosial uro, uenighet og «dekadanse». Likevel var fin de siècle også en epoke med store sosiale og vitenskapelige framskritt, en tid da fordeler som tidligere var forbeholdt de privilegerte begynte å bli delt av mange, i henhold til forfatteren Eugen Weber.[8] Offentlig transport, elektrisk belysning, standardtid og en forbedret vannforsyning endret radikalt livet til folk flest, særlig middelklassen. Det ble tid til å reise og fritidsaktiviteter, ogsåsport som eksempelvissykling. Fin de siècle brakte en rekke vurderinger av århundret. En samstemthet i troen på «framskrittet» var favorittene til statlige tjenestemenn og talspersoner for mellom- og øvre lag av samfunnet. Bæret avdarwinistiskeevolusjonsteorier, fokuserte de på forskjellige bevis på sivilisasjonens bevegelse til et «høyere» nivå.[4]
Samtidig ble også tidsånden i fin de siècles jevnlig referert til det motsatte med de kulturelle kjennetegnene som ble anerkjent som framtredende på 1880- og 1890-tallet, blant annet manglende livsglede, kynisme, pessimisme og «en utbredt tro på atsivilisasjonen fører tildekadanse».[9][10]
Begrepet fin de siècle brukes jevnlig for å beskrive fransk kunst og kunstnere ettersom egenskapene til kulturen først dukket opp der, men mange andre europeiske land var påvirket.[11][12] Begrepet fin de siècle ble gjeldende for følelsene og trekkene knyttet til kulturen, i motsetning til å fokusere utelukkende på begrepets første anerkjennelse i Frankrike. Ideene og bekymringene utviklet av kunstnere innenfor fin de siècle ga drivkraften til kunstneriske bevegelser somsymbolisme ogmodernisme.[13]
Temaene for den politisk kultur innenfor fin de siècle var svært kontroversielle og har blitt sitert som en stor innflytelse påfascismen[14][15] og som en generator avvitenskapen omgeopolitikk, blant at den destruktive teorien omLebensraum.[16] Professor i historisk geografi vedUniversitetet i Nottingham, Michael Heffernan og Mackubin Thomas Owens skrev om opprinnelsen til geopolitikk: «Ideen om at dette prosjektet krevde et nytt navn i 1899, reflekterte en utbredt tro på at endringene som fant sted i det globale økonomiske og politiske systemet var seismisk viktige.»[17] Den nye verdenen i det tjuende århundre må forstås i sin helhet som en integrert global helhet. Teknologi og global kommunikasjon gjorde verden «mindre» og gjorde den til et enkelt system; tiden var preget avpan- eller enhetsideer og enutopisk tanke om «verden som én», noe som gikk lenger enn panideer.[17][18]
Det vi nå tenker om geopolitikk hadde sin opprinnelse i fin de siècles Europa som svar på teknologiske endringer ... og opprettelsen av et «lukket politisk system» ettersom europeiskimperialistisk konkurranse utslettet verdens «grenser».[19]
Tidens hovedpolitiske tema var opprør motmaterialisme,rasjonalisme,positivisme,det borgerlige samfunnet ogdet liberale demokratiet.[14] Fin-de-siècle-generasjonen støttetemosjonalisme,irrasjonalisme,subjektivisme ogvitalisme,[15] mens tidens tankesett så på sivilisasjonen som en krisetilstand som krevde en massiv og total løsning.[14]
Det var også de i samtiden som avviste hele forestillingen om fin de siècle, som den tyske forfatteren, samfunnskritikeren og legen Max Nordau:
—Max Nordau,Degeneration, 1895[2]
I denviktorianske fin de siècle uttrykkes temaene degenerasjon og angst ikke bare gjennom det fysiske landskapet som ga et bakteppe forgotisk litteratur hvor skrekk og romantikk blandes,[20] men også gjennom selve den legemlige menneskekroppen. Verk somRobert Louis StevensonsDr. Jekyll og Mr. Hyde (1886),Oscar WildesBildet av Dorian Gray (1891),Arthur MachensThe Great God Pan (1894),H.G. Wells’Tidsmaskinen (1895), ogBram StokersDracula (1897) utforsker alle temaer som endring, utvikling,evolusjon,mutasjon,korrupsjon og forfall i forhold til menneskekroppen og sinnet. Disse litterære konvensjonene var en direkte refleksjon av mange evolusjonære, vitenskapelige, sosiale og medisinske teorier og fremskritt som dukket opp mot slutten av 1800-tallet.[21]
Verkene til dekadentene og estetene inneholder kjennetegnene som er typiske for kunsten under fin de siècle. I avhandlingenThe Eighteen Nineties (2017) beskrev Holbrook Jackson[22] egenskapene til engelsk dekadanse, som er: perversitet, kunstighet, egoisme og nysgjerrighet.[23] Den første egenskapen er bekymringen for det perverse, urene og unaturlige.[24]Romantikken oppmuntret publikum til å se fysiske trekk som en indikasjon på ens indre selv, mens kunstnerne under fin de siècle aksepterte skjønnhet som grunnlaget for livet, og verdsatte også det som ikke var konvensjonelt vakkert.[23]
Denne troen påskjønnhet i det elendige og usle førte til besettelse avkunst ogsymbolikk, da kunstnere avviste uutsigelige ideer om skjønnhet til fordel for det abstrakte.[23] Gjennom symbolikk kunne esteter framkalle følelser og ideer hos publikum uten å stole på en ufeilbarlig generell forståelse av verden.[25]
Et tredje trekk til kulturen eregoisme, et begrep som ligner på «egomania», som betyr uforholdsmessig oppmerksomhet på ens egne bestrebelser. Dette kan resultere i en form for fremmedgjøring og angst, som iCharles Baudelaires tilfelle, og demonstrerer hvordan estetiske kunstnere valgte bylandskap framfor land som et resultat av deres aversjon mot det naturlige.[24]
