Fascisme er et samlebegrep for høyreekstremeautoritære politiske ideologier som legger sterk vekt på nasjonens betydning og enhet som bygger på et førerbasert og diktatorisk styre innad og enirredentistisk eller direkte imperialistisk utenrikspolitisk holdning.[1] Fascisme eren reaksjonær og høyreekstrem ideologi.[2][trenger sidetall]
Fascismen ble fremtredende i det tidlige 1900-tallets Europa. De første fascistbevegelsene oppstod i Italia underførste verdenskrig før ideologien spredte seg til andre europeiske stater. Den står i opposisjon til bådemarxisme,sosialisme ogfrimarkedskapitalisme.[4]
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. StatsministerVittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten forbolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia under ledelse avBenito Mussolini.[9]
Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene og til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.[10][11] Fascister ansåførste verdenskrig som enrevolusjon som førte med seg massive forandringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur. Fremveksten avtotal krig og den totale massemobiliseringen av samfunnet hadde brutt ned skillet mellom sivilister og stridende. Et «militært statsborgerskap» vokste frem hvor alle borgere var involvert med militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.[10][11] Fascisme avviser påstander om at vold er negativ av natur, og anser politisk vold, krig og imperialisme som midler for å oppnå nasjonal foryngelse.[12][13][14][15]
Fascistene mente atliberaldemokratiet er avleggs, og anså at den fullstendige mobiliseringen av samfunnet under entotalitærettpartistat som nødvendig for å forberede nasjonen på væpnet konflikt og reagere effektivt på økonomiske vanskeligheter.[16] En slik stat skulle ledes av en sterk leder – som endiktator og enmilitærregjering bestående av medlemmer av det statsbærende fascistpartiet for å skape nasjonal enhet og opprettholde et stabilt og ordnet samfunn.[16]
De italienske fascistene ønsket også en autoritær og diktatoriskkorporativisme. De hevdet at samtidensstreiker,lockout-er ogklassekamp førte til samfunnsødeleggende kaos og ville erstatte dette med et disiplinerende samarbeid mellom stat, arbeidsgivere og arbeidstakere for å fastsette vilkårene i arbeidslivet.
Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i ennasjonalsosialistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke vargermanske.[trenger referanse] Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i det at de anser ikkeeuropeere som underlegne.[17]Adolf Hitlers og den tyske fascismens ekstremeantisemittisme og rasisme forårsaketHolocaust. Italias fascistleder Mussolini var imidlertid ikke antisemittisk før i 1938, heller ikkeFrancisco Franco i Spania.[18]
Beskrivelsenenyfascistisk ellerpost-fascistisk brukes av og til mer formelt for å beskrive partier på ytre høyreside med ideologier som ligner, eller har opphav i, 1900-tallets fascistbevegelser.[19]
Fasces' symbolikk var «styrke gjennom enhet», da én enkel kjepp enkelt kan knekkes, mens en samlet bunt er vanskelig å knekke.[27] Lignende symboler ble benyttet av forskjellige fascistiske bevegelser; for eksempel varfalangistenes symbol fem piler bundet sammen av et åk.[28]
Fascismen hører hjemme på den ytterliggående høyresiden, blant annet på grunn av denssosialkonservatisme og bruk av autoritære midler for å motarbeideegalitarisme.[29][30] For eksempel plasserer Roderick Stackelberg fascisme — inkludertnazismen, som han kaller «en radikal versjon av fascismen» — på den politiske høyresiden fordi at «desto mer en person anser absolutt likhet blant alle mennesker som en ønskelig tilstand, desto mer vil han eller hun være til venstre på det ideologiske spektrum. Desto mer en person anser ulikhet som uunngåelig eller til og med ønskelig, desto lenger til høyre vil han eller hun være.»[31] Et hovedelement av fascistisk ideologi er dens uttalte mål om å fremme et angivelig overlegent folks rett til å herske, samtidig som man rensker samfunnet for angivelig underlegne elementer.[32] Rasisme (inkludert antisemittisme) er en av fascismens karakteristika, for eksempel idealiserte den fascistiske diktatorenAdolf Hitler det tyske samfunn som et «rasemessig» forent og hierarkisk organisertfolkefellesskap.[33][34][35][36][37] Fascismen er besatt av «samfunnsnedgang, ydmykelse, eller offerstatus», og dette kompenseres gjennom ideen om en kulturell enhet, energi og renhet. Videre kjennetegnes fascismen av samarbeid med tradisjonelle eliter og en nasjonalistisk militantisme som opphever demokratiske friheter. Ubegrenset vold tas i bruk for å nå målet om «indre rensning og ytre ekspansjon».[38] Dahl/Hagtvet/Hjeltnes beskriver forholdet mellom fascismen og den mer tradisjonelle høyresiden slik: «Fascistenes ekstreme nasjonalisme og elitedyrkelse måtte fra første stund blinke ut arbeiderbevegelsen som hovedfienden. Men fascismen var også anti-konservativ – med det særdeles viktige forbehold at fascistene alltid var kompromissvillige til høyre; de kom til makten på skuldrene til de konservative.»[39].
Fascismen ble påvirket av både høyre- og venstresiden, av det konservative og antikonservative, det nasjonale og overnasjonale, det rasjonelle og antirasjonelle.[40] Fascismen ble stiftet underførste verdenskrig av italienske nasjonalsyndikalister som hentet sitt politiske syn frahøyresiden, og sin organisatoriske taktikk fravenstresiden.[41] Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.[42]
I årene 1919-20 var det store streikebølger og landokkupasjoner i Italia, organisert av fagforeninger og bondeorganisasjoner, og arbeiderne okkuperte fabrikker med støtte fra sosialistene. Mussolini benyttet anledningen til å bistå forretningsmenn og jordeiere, og sendte innSquadristi som brøt opp streikene og knuste bondeorganisasjonenes makt på landsbygda.[43] Det paramilitæreSquadristi tilhørte fascistenes høyrefløy og ønsket å etablere fascismen som et fullstendig diktatur.[44] Squadristi ble verdsatt av forretningsmenn og bankfolk, noe som førte til at fascistene fikk pengestøtte fra disse. Denne alliansen med arbeidsgiverne transformerte fascismen til en massebevegelse, og Squadristi terrorisertesosialistene, fagforeningene, og katolske bondeorganisasjoner.[45] Under valget i 1921 var fascistene en del av statsministerGiovanni Giolittis anti-sosialistiske Nasjonale Blokk.[46] Mussolini forlot sitt partisradikale, antimonarkistiske, og antigeistlige program fra 1919,[47] og i 1922 ble Mussolini utnevnt til statsminister ved hjelp av politisk konservative krefter.[48] Mussolini ledet en koalisjonsregjering som forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.[49] Imøteommelsen av den tradisjonelle høyresiden førte til indre spenning, og opprørte en del av nasjonalsynikalistene[50] på den fascistiske venstrefløyen.[51] Denne fløyen inkluderte skikkelser somMichele Bianchi,Giuseppe Bottai,Angelo Oliviero Olivetti,Sergio Panunzio, ogEdmondo Rossoni, som var dedikert til å fremmenasjonalsyndikalismen.[44]
Den fascistiske høyrefløyen inkluderte medlemmer av den nevnte paramilitæreSquadristi og tidligere medlemmer avDen italienske nasjonalistforening (ANI).[44] De tidligere ANI-medlemmene, inkludertAlfredo Rocco, ønsket å innføre en autoritærkorporativistisk stat for å erstatte liberalstaten i Italia, samtidig som man beholdt de eksisterende elitene.[44] Da den tradisjonelle høyresiden ble imøtekommet vokste det også fram en gruppe monarkistiske fascister som ønsket å bruke fascisme for å etablere et absolutt monarki under kongVictor Emmanuel 3.[44]
En rekke fascistbevegelser etter andre verdenskrig beskrev seg selv som en «tredjeposisjon» utenfor det tradisjonelle politiske spektret.[52] Mussolini selv mente at fascismens plassering på det politiske spektrum ikke var en alvorlig sak for fascister: «fascismen, plassert på høyresiden, kunne også ha sittet sentrumets fjell ... Disse ordene har uansett ikke noen fast og uforanderlig betydninger: de har en variabel som er gjenstand for sted, tid og ånd. Vi bryr oss ikke om disse tomme terminologiene og vi forakter de som blir terrorisert av disse ordene.»[53] I 1919 beskrevBenito Mussolini fascismen som en bevegelse som går til angrep mot «høyresidens tilbakeståenhet og venstresidens destruktivitet».[54][55] Senere beskrev italienske fascister sin ideologi som høyresidig i det politiske programmetFascismens doktrine, og kunngjorde: «Vi er fri til å mene at dette er autoritetens århundre, et århundre som pleier 'høyresiden', et fascistisk århundre.»[56][57]
Den spanskefalangistlederenJosé Antonio Primo de Rivera sa at «i bunn og grunn står høyresiden for en ivaretakelse av en økonomisk struktur, skjønt en urettferdig en, mens venstresiden står for forsøket på å underminere denne økonomiske strukturen, selv om undermineringen ville medbringe ødeleggelsen av mye som var verdifullt».[58]
Etteraksemaktenes nederlag i andre verdenskrig har betegnelsen «fascist» blitt bruktnedsettende,[59] ofte om vidt forskjellige bevegelser på tvers av det politiske spektret.[60]George Orwell skrev i 1944 at «ordet 'fascisme'» nærmest er totalt meningsløst […] nesten hvilken som helst engelsk person ville godtatt 'bølle' som et synonym for 'fascist'».[60]
Til tross for fascismens anti-kommunisme har kommuniststater av og til blitt referert til som «fascistiske», som en fornærmelse. For eksempel har begrepet blitt brukt omCuba underFidel Castro ogVietnam underHo Chi Minh.[61] Kinesiske marxister brukte betegnelsen for å fordømme Sovjetunionen under det kinesisk-sovjetiske bruddet, og likeledes brukte sovjeter betegnelsen for å fordømme kinesiske marxister[62] ogsosialdemokratiet (gjennom å mynte det nye begrepet «sosialfascisme»).
I USA spurte Herbert Matthews fraNew York Times i 1946, «bør vi nå plassere Stalinist-Russland i samme kategori som det hitlerske Tyskland? Bør vi nå si at landet er fascistisk?»[63]J. Edgar Hoover, langvarig FBI-sjef og kjent antikommunist, skrev omfattende om «rød fascisme».[64]
Professor Richard Griffiths hosUniversitetet i Wales[65] skrev i 2005 at «fascisme» er det «mest misbrukte, og overbrukte ordet, av vår tid».[66] «Fascistisk» brukes av og til om etterkrigsorganisasjoner og -tenkemåter som akademikere oftere betegner som «nyfascistiske».[67]
HistorikerenZeev Sternhell sporet fascismens ideologiske røtter tilbake til 1880-årene, og særlig til den tidensfin de siècle-tema.[68][69] Temaet var basert på et opprør motmaterialisme,rasjonalisme,positivisme, borgerlig samfunn ogdemokrati.[70]Fin-de-siècle-generasjonen støttetemosjonalisme,irrasjonalisme,subjektivisme, ogvitalisme.[71]Fin-de-siècle-tankegangen så på sivilisasjonen som i en krise som behøvde en massiv og total løsning.[70]Fin-de-siècle sin intellektuelle skole anså individet kun som en del av en større kollektivitet, som ikke bør ses som en atomisert numerisk sum av individer.[70] De fordømte liberalsamfunnets rasjonalistiske individualisme og oppløsingen av sosiale bånd i borgerlig samfunn.[70]
Fin-de-siècle-perspektivet var influert av en rekke intellektuelle utviklinger, inkludertdarwinistiskbiologi,wagnersk estetikk,Arthur de Gobineausraseteori,Gustave Le Bons psykologi og filosofiene tilFriedrich Nietzsche,Fjodor Dostojevskij ogHenri Bergson.[72]Sosialdarwinisme, som fikk vid anerkjennelse, skilte ikke mellom fysisk og sosialt liv, og anså menneskets tilstand som en ustanselig kamp for å oppnåden sterkestes overlevelse.[72] Sosialdarwinismen utfordret positivismens påstand om at tilsiktede og rasjonelle valg avgjorde menneskers adferd, og fokuserte heller på arvelighet, rase og miljø.[72] Sosialdarwinismens vektlegging av biogruppe-identitet og rollen spilt av organiske forhold innad i samfunn fostret legitimering og appell for nasjonalisme.[73] Nye teorier innen sosial- og politisk psykologi avviste også tanken om at menneskets adferd var styrt av rasjonelle valg, og hevdet heller at følelser var mer innflytelsesrike i politiske saker enn rasjonalitet.[72] Nietzsches argument at «Gud er død», som sammenfalt med hans angrep på kristendommens, demokratiets og moderne kollektivismes «flokkmentalitet»; hansovermenneske-konsept, og hans fremming av «viljen til makt» som et urinstinkt, hadde stor påvirkning på mange ifin-de-siècle-generasjonen.[74] Bergsons påstand om eksisteringen av enélan vital eller vitalt instinkt var sentrert rundt frie valg og avviste materialismen ogdeterminismens prosesser; dette utfordret marxismen.[75]
Gaetano Mosca utviklet i sitt verkThe Ruling Class (1896) en teori som hevder at det i alle samfunn vil være en «organisert minoritet» som vil dominere og herske over den «uorganiserte majoritet».[76][77] Mosca hevdet at det kun fantes to klasser i samfunnet, «den regjerende» (den organiserte minoritet) og «den regjerte» (den uorganiserte majoritet).[78] Han hevder at den organiserte naturen til den organiserte minoritet gjør den uimotståelig for noe individ i den uorganiserte majoriteten.[78]
AnarkistenMikhail Bakunins konsept omgjerningens propaganda, som vektla viktigheten tildirekte handling som politikkens fremste middel, inkludert revolusjonær volds, ble populær blant fascister som beundret konseptet og som tok det til seg som en del av fascismen.[79]
Charles Maurras.
Georges Sorel
Denfranske nasjonalisten og reaksjonære monarkistenCharles Maurras influerte fascismen.[80] Maurras fremmet hva han døpteintegral nasjonalisme, som etterlyste nasjonens organiske enhet; Maurras insisterte på at en mektig monark var nasjonens ideelle leder. Maurras mistrodde det han anså som den demokratiske mystifiseringen av populærviljen som skapte et upersonlig kollektivt subjekt.[80] Han hevdet at en mektig monark var et personifisert overhode som kunne utøve autoritet for å samle nasjonens folk.[80] Maurras' integrale nasjonalisme ble idealisert av fascistene, men modifisert til en modernisert revolusjonær form uten Maurras' monarkisme.[80]
Den franske revolusjonære syndikalistenGeorges Sorel fremmet den politiske voldens legitimitet i sitt verkTanker om vold(1908) og andre verk hvor han fremmet radikal syndikalistisk handling for å oppnå en revolusjon for å kaste kapitalismen og borgerskapet gjennom engeneralstreik.[81] ITanker om vold vektla Sorel behovet for en revolusjonærpolitisk religion.[82] I tillegg avviste Sorel demokratiet som reaksjonært i sitt verkLes Illusions du progrès, og skrev at «intet er mer aristokratisk enn demokrati».[83] I 1909, da en syndikalistisk generalstreik i Frankrike ikke hadde materialisert seg, forlot Sorel og hans tilhengere den radikale venstresiden og ble del av den radikale høyresiden, hvor de ønsket å slå sammen militant katolisisme og fransk patriotisme med sine egne synspunkter, og fremmet anti-republikanske kristne franske patrioter som de ideelle revolusjonære.[84] Opprinnelig hadde Sorel offisielt vært en marxistisk revisjonist, men innen 1910 hadde han erklært sin oppgivelse av sosialismen og hevdet i 1914, gjennomBenedetto Croces aforisme, at «sosialismen er død» grunnet «marxismens nedbrytning».[85] Sorel ble en støttespiller til reaksjonær maurrasiansk nasjonalisme fra 1909 som påvirket hans verker.[85] Maurras hadde interesse av å slå sammen sine nasjonalistiske idealer med soreliansksyndikalisme for å konfrontere demokratiet.[86] Maurras hevdet at «en sosialisme befridd fra det demokratiske og kosmopolitiske element passer nasjonalisme like godt som en vellaget hanske passer en vakker hånd».[87]
Fusjoneringen av maurrasiansk nasjonalisme og soreliansk syndikalisme influerte den radikale italienske nasjonalisten Enrico Corradini.[88] Corradini uttalte behovet for ennasjonal-syndikalistisk bevegelse, ledet av elitistiske aristokrater og antidemokrater som delte en revolusjonær syndikalistisk hengivelse til direkte handling og villighet til kamp.[88] Corradini omtalte Italia som en «proletarisk nasjon» som behøvde å delta i imperialisme for å utfordre de «plutokratiske» franskmennene og britene.[89] Corradinis syn var del av et bredere sett med oppfattelser innad i den høyresidigeDen italienske nasjonalistforening(ANI), som hevdet at Italias økonomiske tilbakeståenhet var forårsaket av korrupsjon i dens politiske klasse,liberalisme og splid grunnet sosialisme.[89] ANI hadde bånd til og utøvde innflytelse blantkonservative, katolikker, og forretningssamfunnet.[89] Italienske nasjonalsyndikalister delte et felles sett prinsipper: avvisninger avborgerlige verdier, demokrati, liberalisme,marxisme,internasjonalisme ogpasifisme; og fremmingen avheroisme,vitalisme og vold.[90] ANI hevdet at liberaldemokratiet ikke lenger var kompatibel med den moderne verden, og støttet en sterk stat og imperialisme, samtidig som de hevdet at mennesker fra naturens side er rovdyriske og at nasjoner befant seg i en konstant kamp, hvori kun de sterkeste kunne overleve.[91]
Futurismen var både en kunstnerisk-kulturell bevegelse og innledningsvis en politiske bevegelse i Italia ledet avFilippo Tommaso Marinetti som stiftetDet futuristiske manifest (1908), som forfektet modernisme, handling, og politisk vold som nødvendige elementer innen politikken samtidig som det avviste liberalismen og parlamentarisk politikk. Marinetti avviste konvensjonelt demokrati basert på flertallsstyre og egalitarisme til fordel for en ny form for demokrati som fremmet det han beskrev i sitt verk «Den futuristiske tanken om demokrati»: «We are therefore able to give the directions to create and to dismantle to numbers, to quantity, to the mass, for with us number, quantity and mass will never be—as they are in Germany and Russia—the number, quantity and mass of mediocre men, incapable and indecisive.».[92]
Futurismen påvirket fascismen i dens anerkjenning av voldelig handling og krig som nødvendigheter av den moderne sivilisasjon.[93] Marinetti fremmet behovet for fysisk mosjonering av unge menn, og hevdet at gymnastikk bør ha forrang framfor bøker i utdanning av menn. Han forfektet segregering av kjønnene på utdanningsfeltet. Ifølge han måtte mennenes utdannelse være fri for «kvinnelig ømfintlighet». Marinetti hevdet at mannlig utdanning måtte være «livlig, krigersk, muskuløs og voldelig dynamisk».[94]
Benito Mussolini i 1917 som soldat i første verdenskrig. I 1914 stiftet MussoliniFasci d'Azione Rivoluzionaria, som han også ledet. Mussolini fremmet italiensk intervensjon i krigen som en revolusjonær nasjonalistisk handling for å befri land gjort krav på av Italia fra Østerrike-Ungarn.
Ved krigsutbruddet august 1914 ble den italienske politiske venstresiden alvorlig splittet over sitt standpunkt i krigen.Det italienske sosialistparti (PSI) motsatte seg krigen, men en rekke italienske revolusjonære syndikalister støttet krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på grunnlag av at deres reaksjonære regimer måtte beseires for å sikre sosialismens suksess.[95]Angelo Oliviero Olivetti etablerte en pro-intervensjonistiskfascio kaltFasci d'Azione Internazionalista i oktober 1914.[95] Benito Mussolini, etter å ha blitt sparket fra sin stilling som sjefsredaktør for PSIs avisAvanti! på grunn av sin antityske holdning, tok del i den intervensjonistiske kampsaken i en separatfascio.[96] Begrepet «fascisme» ble først brukt i 1915 av medlemmer av Mussolinis bevegelse,Fasci d'Azione Rivoluzionaria («Den revolusjonære handlingsfasci»).[97]
Fasci d'Azione Rivoluzionarias første møtet ble avholdt 24. januar 1915[98] da Mussolini erklærte at det var nødvendig for Europa å løse sine nasjonale problemer – inkludert nasjonale grenser – både Italias og andre steders, og «undertrykkede folk må skaffe rettigheten til å tilhøre de nasjonale samfunn de stammer fra.».[98] Forsøk på å avholde massemøter var ineffektive, og organisasjonen ble regelmessig trakassert av myndighetene og sosialistene.[99]
Benito Mussolini regnes som en av fascismens nøkkelpersoner.
Liknende politiske ideer vokste frem i Tyskland etter krigsutbruddet. Ifølge den tyske sosiologen Johann Plenge var Tysklands krigsøkonomi realiseringen av «sosialismen».[100] For Plenge hadde en økonomi for det «felles beste» vokst fram. Denne nasjonalsosialismen var sett på som en form forstatssosialisme som hadde avvist «tanken om grenseløs frihet», og visse former for kapitalisme som var mot Tysklands «nasjonale interesse» men som likevel kjempet for større økonomisk effektivitet.[101] Plenge kjempet for at en autoritær rasjonell herskerelite skulle utvikle denne nasjonalsosialismen gjennom en hierarkiskteknokratisk stat.[102]
Plenge myntet en ny nasjonalistisk ideologi basert på det han betegnet som «ideene av 1914», som skulle danne basisen for [denne] nasjonalsosialismen. Disse ideene var imot «ideene av 1789» (den franske revolusjon).«Ideene av 1789», som inkluderte menneskets rettigheter, demokrati, individualisme og liberalisme, ble avvist til fordel for «ideene av 1914», som inkluderte de «tyske verdiene» ansvar, disiplin, lov og orden. Plenge mente at «rasesolidaritet» (volksgemeinschaft) ville overvinne splittelser basert på klasse, og den sosialistiske internasjonalisme måtte, ifølge ham, erstattes med «robust nasjonal selvopptatthet».[103]
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. StatsministerVittorio Emanuele Orlando omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia.[104] Ifølge professorRolf Hobson ertotalitære styresett som fascismen utenkelig uten første verdenskrigstotalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi.[105]
Fascistene anså første verdenskrig som en frembringer av revolusjonære endringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur, da totalkrigen og massemobiliseringens fremvekst hadde brutt ned skillet mellom sivilist og stridende, med sivilister i den en kritisk rollen med økonomisk produksjon til krigsinnsatser, og dermed vokste det fram et «militært statsborgerskap» hvori alle statsborgere var involvert i militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.[10][11] Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene eller til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.[10][11] Fascister anså våpenvitenskapens teknologiske utvikling og statens totalmobilisering av innbyggermassen i krigen som et tegn på en ny æra med fusjonering av staten medmassepolitikk, teknologi, og særlig den mobiliserende myten som de mente hadde seiret over myten om framskrittet og liberalismens æra.[10]
Medlemmer av det italienskeArditi-korpset i 1918 holder frem dolker, som sitt gruppesymbol.Arditi-gruppene ble dannet i 1917, som grupper av soldater trent for farlige oppdrag, overgivelsesnekt og vilje til å kjempe til døden. Den italienske fascistbevegelsen tok til seg korpsets svarte uniform og fes til ære forArditi.
Bolsjevikrevolusjonen (Oktoberrevolusjonen i 1917) – hvori bolsjevikkommunistene ledet avVladimir Lenin grep makten i Russland — hadde stor innvirkning på fascismens utvikling.[106] Bolsjevikrevolusjonen og den sosiale uroen i Italia overbeviste over- og middelklassen at en [kommunistisk] revolusjon var nærforestående. I sin frykt for en kommunistisk maktovertagelse begynte de eiendomsbesittende klassene i økende grad å søke seg til fascistene.[107] Fascistene presenterte seg selv omantimarxister, og bekjempet marxistene.[108] Benito Mussolini hadde konsolidert kontrollen på fascistbevegelsen i 1919 med grunnleggelsen avFasci italiani di combattimento, hvis motstand mot sosialismen han hadde kunngjort:
Vi erklærer krig mot sosialismen, ikke fordi det er sosialisme, men fordi den har motsatt seg nasjonalisme. Selv om ve kan diskutere spørsmålet om hva sosialisme er, hvor dens program er, og hva dens taktikker er, er én ting tydelig: det offisielle italienske sosialistparti har vært reaksjonært og absolutt konservativ. Hvis dens syn hadde vunnet frem, ville vår overlevelse i dagens verden vært umulig.[109]
Alliansen mellom arbeidsgiverne og fascistene transformerte fascismen til en massebevegelse.[110]
I 1919 forfattetAlceste De Ambris ogfuturistbevegelsens lederFilippo Tommaso MarinettiIl manifesto dei fasci italiani di combattimento, bedre kjent somDet fascistiske manifest.[111] Manifestet ble fremlagt den 6. juni 1919 i fascistavisenIl Popolo d'Italia. Manifestet støttet opprettelsen av universell stemmerett for både menn og kvinner (den siste kun realisert delvis sent i 1925 med alle opposisjonspartier oppløst og forbudt),[112]proporsjonal representsjon på regional basis, regjeringsrepresentasjon gjennom et korporativistisk system med et «nasjonalråd» av eksperter valgt fra profesjonelle og handelsmenn, valgt for å representere og holde lovgivende makt i sine respektive områder, inkludert arbeid, industri, transport, helsevesen, kommunikasjon, osv.; og oppløsingen avdet italienske senatet.[113] Manifestet støttet opprettelsen av enåtte-timers arbeidsdag for alle arbeidere, enminstelønn, arbeiderrepresentasjon i industristyringen, lik tillit i arbeiderforeninger som i industrisjefer og offentlige tjenestemenn, omorganisering av transportsektoren, omtegning av loven om uføretrygd, reduksjon av pensjonsalderen fra 65 til 55, en sterkprogressiv skatt på kapital, konfiskering av eiendom fra religiøse institusjoner og oppløsingen av bispedømmer, revidering av militærkontrakter og konfiskering av 85 % av krigsprofitter.[114] Manifestet gav også rop om opprettelsen av en nasjonal milits med kort tjeneste for å tjene forsvarsansvar,nasjonalisering av våpenindustrien og en utenrikspolitikk ment å være fredelig, men også kompetitiv.[115]
Mussolini innså at han ikke kunne slå politisk mynt med dette programmet, og programmet ble derfor forlatt.[116]
Innbyggerne av byenFiume bejublerGabriele d'Annunzio og hans svartskjortekledde nasjonalistiske gruppes ankomst. D'Annunzio og fascistenAlceste De Ambris utviklet det kvasi-fascistiskeitalienske styre av Carnaro, enbystat fra 1919 til 1920. D'Annunzios handlinger i Fiume inspirerte den italienske fascistbevegelsen.
I 1920 nådde industriarbeiderens militante streikeaktivitet sitt høydepunkt i Italia; årene 1919 og 1920 ble kjent som «De røde år».[117] Mussolini og fascistene utnyttet situasjonen og allierte seg med industrialister. Fascistene brukte bevaring av orden og indre fred som et påskudd til å angripe arbeidere og bønder.[118]
Fascistene identifiserte sine hovedfiende med flertallet sosialister på venstresiden som motstod intervensjonen i første verdenskrig.[119] Fascistene og den italienske tradisjonelle høyresiden stod sammen da begge foraktet marxismen, avviste klassebevissthet og trodde på elitenes styre.[120] Fascistene assisterte den antisosialistiske kampanjen ved å alliere seg med andre partier og den konservative høyresiden i en felles innsats for å ødelegge det italienske sosialistparti og arbeiderorganisasjoner mer viet til klasseidentitet enn nasjonal enhet.[120]
Fascismen ønsket å imøtekomme de italienske konservative ved å gjøre store endringer i sin politiske agenda. De forlot sin tidligerepopulisme,republikanisme ogantiklerikalisme, godkjente politikk som støttet et fritt marked, og anerkjente den romersk-katolske kirke og monarkiet som institusjoner.[121] For å appellere til italienske konservative knesatte fascismen politiske holdninger som fremming av familieverdier, inkludert politikk utformet for å minske antallet kvinner i arbeiderstyrken og begrense dem til morsrollen. Fascistene forbydde prevensjonsmiddel-litteratur og økte straffen for abort i 1926, og erklærte at de begge var forbrytelser mot staten.[122] Selv om fascismen tok til seg en rekke holdninger for å appellere til de reaksjonære, ønsket fascistene å bevare dens revolusjonære karakter. Angelo Oliviero Olivetti kunngjorde at «fascismen skulle gjerne være konservativ, men den vil [være] det ved å være revolusjonær.»[123] Fascistene støttet revolusjonær handling, og var viet til å sikre lov og orden for å appellere til både konservative og syndikalister.[124]
Før fascismen imøtekom den tradisjonelle høyresiden var ideologien en liten, urban norditaliensk bevegelse med omtrent ett tusen medlemmer.[125] Etter at fascismen imøtekom høyresiden, skjøt bevegelsens medlemstall i været til omtrent 250 000 innen 1921.[126]
Fra 1922 trappet de fascistiske paramilitære opp sin voldelige strategi; fra angrep på sosialistenes kontorer og hjemmene til sosialistiske lederskikkelser, til voldelig okkupasjon av byer. Fascistene møtte liten motstand fra myndighetene, og fortsatte å ta over flere norditalienske byer.[127] Fascistene gikk til angrep på sosialistiske og katolske fagforeningers kontorer i Cremona, og påla den tysktalende befolkningen iTrento ogBolzano tvangsitalienisering.[127] Etter hærtakelsen av disse byene la fascistene plan om å marsjere motRoma.[127]
Den 24. oktober 1922 holdt fascistpartiet sin årlige kongress i Napoli. Mussolini beordret svartskjortene til å ta kontroll over offentlige bygg og tog. I tillegg beordret han dem til å samle seg på tre steder rundt Roma.[127] Fascistene maktet å gripe kontrollen på flere postkontorer og tog i Nord-Italia, mens den italienske regjeringen, ledet av en venstrekoalisjon, var splittet internt og ute av stand til å stoppe fascistene.[128]
KongViktor Emmanuel 3. av Italia oppfattet faren for blodsutgytelse i et forsøk på å spre fascistene som for stor.[129] Viktor Emmanuel 3. bestemte seg derfor for å utnevne Mussolini som italiensk statsminister, etter anbefaling fra den konservative politikerenAntonio Salandra,[130] og Mussolini ankom Roma den 30. oktober for å godta tildelingen.[129] Fascistisk propaganda blåste hendelsen, kjent som marsjen mot Roma, stort opp, og beskrev den som en maktovertakelse grunnet fascistenes heroiske bragder.[127] Patricia Knight påpeker at det var i hovedsak konservative politiske krefter som fikk fascistene til makten, og ikke en revolusjon.[131]
Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.[42]
Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet.[49] Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis enøkonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministerenAlberto De Stefani, en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.[49] Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.[49]
Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget.[132] Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet.[132] I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister.[132] De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent somSecessione dell'Aventino.[133] Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse.[133] Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.[134]
I 1929 fikk fascistregimet den romersk-katolske kirkes politiske støtte og velsignelse etter at regimet underskrev et konkordat med kirken, kjent somLateran-avtalen, hvori pavemakten fikk statssuverenitet og finansiell kompensasjon for frarøvelsen av kirkeeiendom av liberalstaten på 1800-tallet.[135] Ikke lenge etter avtalen ble underskrevet hadde kirken, etter Mussolinis egen innrømmelse, truet med å få ham «ekskommunisert», dels på grunn av hans umedgjørlige natur og fordi at han hadde «konfiskert flere utgaver av katolske aviser i de følgende tre måneder enn i de syv foregående år.»[136] Innen slutten av 1930-årene ble Mussolinis antigeistlige retorikk mer høylytt, da han gjentatte ganger fordømte den katolske kirke og diskuterte måter å avsette paven. Han tok stillingen at «pavemakten var en ondartet svulst i Italias kropp, og at den 'måtte utryddes en gang for alle,' fordi det ikke var plass i Roma til både paven og han selv.»[137] I sin bok fra 1974 skrev Mussolinis enke, Rachele, at hennes ektemann alltid hadde vært en ateist fram til slutten av sitt liv, og skrev at hennes ektemann «i bunn og grunn var irreligiøs til hans senere år.»[138]
Nasjonalsosialistene i Tyskland benyttet liknende antigeistlig politikk. Gestapo konfiskerte hundretalls klostre i Østerrike og Tyskland, utkastet geistlige og lekmenn, og erstattet ofte kirkens kors med hakekors.[139] Ved å referere til hakekorset som «Djevelens kors» fikk kirkeledere sine ungdomsorganisasjoner forbydd, møteaktivitet begrenset og forskjellige katolske tidsskrift sensurert eller bannlyst. Regjeringstjenestemenn fant det til slutt nødvendig å utplassere «nazister i redaktørstillinger i den katolske presse.»[140] Opp mot 2720 geistlige, hovedsakelig katolikker, ble arrester av Gestapo og fengslet ikonsentrasjonsleiren Dachau.[141]
Fascistregimet etablerte et korporativistisk [meglings]system i 1925 med Palazzo Vidioni-pakten hvori den italienske arbeidsgiverforeningen Confindustria og fascistiske fagforeninger ble enige om å anerkjenne hverandre som de eneste representanter for Italias arbeidsgivere og arbeidstakere, og ekskluderte ikkefascistiske fagforeninger. Fascistregimet opprettet et Foretaksministerium som opprettet 22 sektorbaserte korporasjoner, bestående av representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere fra de forskjellige næringene. Både arbeiderstreiker og lockouter ble forbudt.[142] Korporasjonene skulle oppmuntre arbeidsgivere og arbeidstakere til å oppdage felles interesser, og dermed begrave klassekampen. I praktisk ble korporasjonene styrt av næringslivsledere, mens arbeiderorganisasjoner ble satt til side og deres bånd til fabrikkene ble fjernet.[143]
Arbeiderorganisasjoner var sjeldent ledet av arbeidere selv, men heller utpekte fascistpartimedlemmer.[142]
I 1920-årene forfulgte det fascistiske Italia en aggressiv utenrikspolitikk, med blant annetet angrep på den greske øyaKorfu, forsøk på å utvide italiensk territorium påBalkan-halvøya, planer om krig motTyrkia, forsøk på å forårsake borgerkrig i Jugoslavia ved å støttekroatiske og makedonske separatister for å legitimere italiensk intervensjon, samt gjøreAlbania til et de facto italiensk protektoratde facto, som ble gjennomført med diplomatiske midler i 1927.[144] Som svar på opprør i den italienske kolonien Libya gav Fascist-Italia opp tidligere liberal kolonipolitikk med samarbeid med lokale ledere. I stedet, ved å hevde at italienere var en «overlegen rase» sammenlignet de «afrikanske rasene» og dermed hadde retten til å kolonisere de «underlegne» afrikanerne, ønsket de å bosette 10–15 millioner italienere i Libya.[145] Dette resulterte i en aggressiv militært felttog kjent sompasifiseringen av Libya mot libyske innfødte, inkludert massedrap, bruk avkonsentrasjonsleirer, og tvangsutsulting av tusenvis av mennesker.[145] Italienske myndigheter utførteetnisk rensning ved å tvangsutkaste 100000beduinske kyrenaikere, halvparten av befolkningen avKyrenaika i Libya, fra sine bosetninger som var tiltenkt italienske bosettere.[146][147]
Marsjen mot Roma gav fascismen internasjonal oppmerksomhet. En tidlig beundrer av de italienske fascistene varAdolf Hitler. Han begynte å forme seg selv og NSDAP i samsvar med Mussolini og fascistene,mindre enn én måned etter marsjen.[148] Nasjonalsosialistene, anført av Hitler og den tyske krigsheltenErich Ludendorff, forsøkte seg på en «marsj mot Berlin» basert på marsjen mot Roma, noe som endte i det mislykkedeØlkjellerkuppet iMünchen i november 1923.[149]
Den store depresjonens innvirkning og opptakten til andre verdenskrig
Kårene som de økonomiske vanskelighetene forårsaket avden store depresjon skapte, førte til seg en internasjonal bølge av sosial uro. Ifølge historikeren Philip Morgan, «utbruddet av den store depresjonen … var den største stimulansen hittil for spredningen og ekspansjonen av fascismen utenfor Italia».[150] Fascistene la skylda for 1930-årenes lange depresjon på jøder, innvandrere, venstresiden, og andresyndebukker.
I Tyskland bidro depresjonen til fremveksten avDet nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), noe som førte tilWeimarrepublikkens fall ogetableringen av et fascistisk regime under ledelse avAdolf Hitler. Med Hitler og nazistene i maktposisjon i 1933 bleliberaldemokratiet oppløst i Tyskland, og nazistene mobiliserte landet for krig, med ekspansjonistiske territoriale mål. I 1930-årene innførte nasjonalsosialistene raselover som bevisst diskriminerte mot, frarøvet stemmeretten til, og forfulgte jøder og andre minoriteter.
Fascistbevegelser vokste i styrke andre steder i Europa. Den ungarske fascistenGyula Gömbös inntok makten som Ungarn statsminister i 1932 og forsøkte å befeste sitt partis makt i landet; han innførte en åttetimers arbeidsdag, en førtitimers arbeidsuke innen industrien, og ønsket å innføre en korporativistisk økonomi; og forfulgte irredentistiske krav på nabolandenes territorier.[151] Den fascistiskejerngardebevegelsen i Romania fikk stor politisk støtte etter 1933, og fikk representasjon i den rumenske regjeringen. I tillegg myrdet et jerngardemedlem den rumenske statsministerenIon Duca.[152] I6. februar-krisen opplevde Frankrike den største politiske uroen sidenDreyfus-saken da fascistiskeMouvement Franciste og flere grupper på ytre høyre gjorde opprør samtidig i Paris mot den franske regjering, noe som resulterte i storstilt politisk vold.[153] En rekke para-fascistiske regjeringer som hentet elementer fra fascismen ble etablert underDen store depresjonen, blant annet i Hellas, Litauen, Polen og Jugoslavia.[154]
I Amerika hevdet debrasilianske integralistene ledet av Plínio Salgado å ha så mange som 200000 medlemmer, selv om de etter kuppforsøk ble forsøkt slått ned avGetúlio Vargas'Estado Novo i 1937.[155] I 1930-årene vantDen chilenske nasjonalsosialistiske bevegelse seter i Chiles parlament og gjorde kuppforsøk, noe som endte iSeguro Obrero-massakren i 1938.[156]
Under den store depresjonen fremmet Mussolini aktiv statlig intervensjon i økonomien. Fascist-Italia opprettetInstituto per la Ricostruzione Industriale (IRI), et statseid firma og holdingselskap som ga statsstøtte til sviktende private bankeide selskaper.[157] Den store depresjonen påvirket den italienske finanssektoren. Kredittgrensene ble alvorlig brutt og gjorde det vanskelig for selskaper å få lån. Mussolini fryktet en likviditetskrise med påfølgende masseoppsigelser og en bølge av sosial uro. IRI ble opprinnelig tiltenkt som et midlertidig tiltak, men fortsatte å operere gjennom hele det fascistiske regimets tid, og lenge etter. Selv om IRI ikke var tiltenkt til å iverksette nasjonaliseringer, ble IRIde facto eier av et stort antall store banker og selskaper. I januar 1934 rapporterte IRI at den kontrollerte «48,5 prosent av aksjekapitalen i Italia», og noen måneder senere kjøpte den bankenes aksjekapital også.[158] IRI lyktes i stor grad i sine mål da den reddet sviktende banker og selskaper ved å restrukturere og refinansiere dem.[159] Til tross for IRI sine oppkjøp ble ingen selskaper nasjonalisert av regimet.[160] Sent i 1930-årene vedtok Italia tilvirkningskarteller, tariffbarrièrer, valutarestriksjoner, og massive reguleringer av økonomien i et forsøk på å balansere utbetalingene.[161]
Nazi-Tyskland hadde autarki og opprustning som mål, og innførteproteksjonistiske politikk, blant annet ved å tvinge den tyske stålindustrien til å bruke tysk jernmalm av lavere kvalitet enn det importerte jernet av overlegen kvalitet.[162]
I det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland forfulgte både Mussolini og Hitler en territorialt ekspansjonistisk og intervensjonistisk politisk agenda fra 1930-årene fram til 1940-årene, noe som kulminerte i andre verdenskrig. Mussolini satte i rop om atirredentistiske italienske krav ble gjenvunnet, noe som ville etablere italiensk herredømme overMiddelhavet og sikre italienerne tilgang tilAtlanterhavet, og skape italienskespazio vitale («vitalt rom») i middelhavs- ogrødehavsområdet.[163] Hitler talte om at irredentistiske tyske landkrav skulle gjenvinnes, i tillegg til en opprettelse av tysklebensraum («livsrom») i Øst-Europa, blant annet i landområder kontrollert avSovjetunionen, som igjen skulle koloniseres avgermanske bosettere.[164]
Fra 1935 til 1939 eskalerte Tyskland og Italia sine krav om territoriale landkrav og økt innflytelse på verdensscenen. Italiainvaderte Etiopia i 1935 noe som endte med fordømmelse iFolkeforbundet og bred diplomatisk isolasjon. I 1936 marsjerte tyske styrkerinn i det demilitariserte Rhinland; området hadde vært demilitarisert i tråd med Versaillestraktaten. I 1938 annekterte Tyskland Østerrike og Italia assisterte Tyskland i å løse den diplomatiske krisen mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia angående krav påtsjekkoslovakiske landområder ved å arrangereMünchenavtalen, hvori Tyskland fikkSudetenland, og det ble ansett at en europeisk krig hadde blitt avverget. Dette håpet svinnet hen da Hitler brøt Münchenavtalen da han invaderte og delte Tsjekkoslovakia mellom Tyskland ogmarionettestaten Slovakia i 1939. På samme tid fra 1938 til 1939 gjorde Italia krav på territoriale og koloniale avståelser fra Frankrike og Storbritannia.[165] I 1939 forberedte Tyskland seg på krig mot Polen, men forsøkte første å få territoriale avståelser fra Polen med diplomatiske midler.[166] Den polske regjeringen stolte ikke på Hitlers løfter, og avviste de tyske kravene.[166]
Tysklands invasjon av Polen var uakseptabel for Storbritannia, Frankrike og deres allierte, noe som resulterte i en felles krigserklæring mot et Tyskland som ble ansett som aggressoren, og utbruddet av andre verdenskrig. I 1940 brakte Mussolini Italia inn i andre verdenskrig på aksemaktenes side. Mussolini var klar over at Italia ikke hadde militær kapasitet til en langvarig krig mot Frankrike eller Storbritannia, og ventet til Frankrike var på kollapsens og kapitulasjonens terskel før de selv erklærte Storbritannia og Frankrike krig den 10. juni 1940, på antagelsen at krigen ville være kortvarig etter Frankrikes kollaps.[167] Mussolini antok at Italia, etter en kortvarig inngang i krigen mot Frankrike, etterfulgt av en fransk overgivelse, ville få territoriale avståelser fra Frankrike, og kunne deretter konsentrere sine styrker i en storstilt offensiv i Egypt, hvort Storbritannia og Samveldet var italienerne tallmessig underlegne.[168] Tyske planer om en invasjon av Storbritannia mislykkes etter at Tyskland tapte kampen om luftherredømme islaget om Storbritannia. I 1941 bredte aksemaktenes felttog seg ut til Sovjetunionen, etter at Hitler iverksatteoperasjon Barbarossa. Aksemaktstyrker besatte på sitt makthøydepunkt nærmest hele Fastlands-Europa. Krigen ble langvarig, stikk i strid med Mussolinis planer, noe som førte til italienske tap på flere fronter, og behov om tysk assistanse.
Under andre verdenskrig deltok de europeiske aksemaktene, anført av Nazi-Tyskland, i utryddelsen av millioner av polakker, jøder, sigøynere, og andre folkegrupper ifolkemordet senere kjent somHolocaust.
Etter 1942 begynte aksemaktene å vakle. Innen 1943, etter at Italia var konfrontert av flere militære fiaskoer, den komplette avhengigheten og underdanigheten til Tyskland, den allierte invasjonen av Italia, og den påfølgende internasjonale ydmykelsen, ble Mussoliniavløst som statsoverhode og arrestert på kongViktor Emmanuel 3.s ordre, som fulgte på med å demontere fasciststaten og erklære Italias overgang til alliert side. Mussolini ble reddet fra arrestasjon av en tysk styrke, og fortsatte som leder av en tysk klientstat,Den italienske sosialrepublikk, fra 1943 til 1945. Nazi-Tyskland ble møtt av flere tap og jevne sovjetiske og vestallierte offensiver fra 1943 til 1945.
Den 28. april 1945 ble Mussolini arrestert og henrettet av italienske kommunistiske partisaner. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord. Kort tid etter overgav Tyskland seg, ognaziregimet ble systematisk demontert av de okkuperende allierte maktene. Et internasjonalt militært tribunal ble videre samlet i Nürnberg. Fra november 1945 til 1949 ble flere politiske, militære og økonomiske nazilederestilt for retten og dømt forkrigsforbrytelser, med påfølgende dom omdødsstraff for de verste gjerningsmennene.
De allierte styrkers seier iandre verdenskrig førte til mange fascistregimers kollaps i Europa.Nürnbergprosessen dømte flere naziledere for forbrytelser mot menneskeheten inkludert Holocaust. Det forble, derimot, flere bevegelser og regjeringen som ideologisk var beslektet med fascismen.
Francisco Francosfalangistiske ettpartistat i Spania forble offisielt nøytral under andre verdenskrig, og overlevde aksemaktenes sammenbrudd. Francos vei til makten hadde blitt direkte assistert av både Italias og Tysklands militære i den spanske borgerkrig, og Franco hadde selv sendt frivillige til Østfronten for å kjempe mot Sovjetunionen med Tyskland. Etter andre verdenskrig, og en periode med internasjonal isolasjon, normaliserte Franco-regimet forholdet til vestmaktene under den kalde krigen, fram til Francos død i 1975 og overgangen til liberaldemokrati i Spania. Omtrent samme periode var nabolandet Portugal underEstado Novo, et diktatur ledet avAntónio de Oliveira Salazar som i flere aspekter var inspirert avMussolinis fascisme. Estado Novo opprettholdt også offisielt en nøytral posisjon under andre verdenskrig, og regimet varte fra 1932 til 1974.
Peronisme, assosiert med regimet tilJuan Perón iArgentina fra 1946 til 1955 og fra 1973 til 1974, var sterkt influert av fascismen.[169] Mellom 1939 og 1941, før hans maktovertagelse, utviklet Perón en dyp beundring av italiensk fascisme, og baserte sine økonomiske politikk på italiensk fascistisk politikk.[169]
Betegnelsen «nyfascisme» refererer til fascistbevegelser etter andre verdenskrigs konklusjon. I Italia varMovimento Sociale Italiano («Den italienske sosialbevegelsen»), ledet avGiorgio Almirante, en betydelig nyfascistisk bevegelse som omformet seg til en selvbeskrevet «postfascistisk» bevegelse kaltAlleanza Nazionale (AN; «Nasjonalalliansen»), som har vært en alliert avSilvio BerlusconisForza Italia i et tiår. I 2008 bleAN del avForza Italia, i Berlusconis nye partiIl Popolo della Libertà («Frihetens folk»). I 2012 splittet en gruppe politikere seg fra Frihetens folk for å gjenstifte partiet under navnetFratelli d'Italia («Brødre av Italia»). I Tyskland har diverse nynazistiske bevegelser blitt etablert, og senere forbydd jamfør Tysklands konstitusjonelle lov som forbyr nasjonalsosialisme.Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) er viden ansett som et nynazistisk parti, selv om partiet selv ikke identifiserer seg slik.
Gyllent daggry demonstrerer i Hellas i 2012.
Etterden store resesjonen og den økonomiske krisen i Hellas fikk en bevegelse kjent somGyllent daggry, et tidligere obskurt parti, en bølge av støtte, og vant seter i det greske parlamentet; partiet blir viden ansett som et nynazistisk parti, og forfekter fiendtlighet mot minoriteter, ulovlige innvandrere, og flyktninger. I 2013, etter drapet på en antifascistisk musiker av en person med tilknytning til Gyllent daggry, beordret den greske regjeringen arrestasjonen av partiets lederNikolaos Michaloliakos, samt andre Gyllent daggry-medlemmer, anklaget for å være assosiert med en kriminell organisasjon.
IIsrael harIm Tirtzu-bevegelsen blitt beskrevet som en fascistisk organisasjon, og en dommer dømte at den hadde «fascistiske attributter».[170]
Nasjonalisme er fascismens hovedgrunnlag.[171] Det fascistiske synet på en nasjon er som en enkelt organisk enhet som binder mennesker sammen gjennom forfedrene, og som er et folks naturlig forenende kraft.[172] Fascismen forsøker å løse økonomiske, politiske og sosiale problemer ved å oppnå enmillenaristisk nasjonal gjenfødelse, med forfekting av nasjonen eller «rase» framfor alt annet, og promotering av enhets-, styrkes- og renhetskulter.[38][173][174][175][176] Historisk sett støttet fascister imperialisme, selv om det har vært flere fascistbevegelser som har vært uinteressert i å forfølge imperialistiske ambisjoner.[17]
Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i ennazistisk forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i den fortand at de anser ikkeeuropeere som underlegne.[17]
Fascismen fremmer etableringen av en totalitær stat ogtyranni.[177][178] Fascismen er bevisst og fullstendig ikkedemokratisk og antidemokratisk.[179][180][181] Den motsetter seg liberaldemokratiet, avviser flerpartisystemet, og støtter en ettpartistat. MussolinisFascismens doktrine kunngjør, «den fascistiske oppfatningen av staten er altomfavnende; utenfor den kan intet menneske eller åndelige verdier eksistere, for ikke å si ha verdi. Slik forstått er fascismen totalitær, og den fascistiske stat – en syntese og en enhet inkluderende av alle verdier – tolker, utvikler, og forsterker et helt folks liv.»[182] IDet rettslige grunnlag for den totale stat beskriver den nasjonalsosialistiske politiske teoretikerCarl Schmitt nazistenes intensjon om å danne «en sterk stat som garanterer en totalitet av politisk enhet som transcenderer alt mangfold» for å unngå «en katastrofal pluralisme som river det tyske folk i stykker».[183]
Fasciststater forfulgte en politikk om sosial indoktrinering gjennom propaganda i utdanning og media, samt regulering av produksjonen av utdannings- og mediamaterialer.[184][185] Utdannelsen var utformet for å glorifisere fascistbevegegelsen, og informere studentene om dens historiske og politiske viktighet for nasjonen. Den forsøkte å renske ut ideer som ikke var i tråd med fascistbevegelsens meninger, og å lære studenter lydighet til staten.[186]
Fascismen presenterte seg selv som en tredjeposisjon, et alternativ til bådesosialisme ogfrimarkedskapitalisme,[187] og de kapitalistiske eiendomsforhold ble bevart i fascistiske stater.[188]
I diskusjon om fascismens spredning utenfor Italia forteller historiker Philip Morgan: «siden Depresjonen var en krise avlaissez-faire kapitalismen og dets politiske motstykke,parlamentarisk demokrati, kunne fascismen utgi seg som den tredje veiens alternative mellom kapitalismen og bolsjevismen, modellen for en ny europeisk 'sivilisasjon'. Som Mussolini ofte formulerte det tidlig i 1934, 'fra 1929 ... har fascismen blitt et universelt fenomen ... det nittende århundrets dominante krefter, demokrati, sosialisme, liberalisme, har blitt oppbrukt ... det tjuende århundres nye politiske og økonomiske former er fascistiske' (Mussolini 1935: 32).» .[150]
Den fascistiske økonomiske ideologien var basert på en falsk ideologisk differensiering mellom «produktiv» og «uproduktiv» kapitalisme.[189] Hitler kunngjorde at NSDAP støttetbodenständigen Kapitalismus («jordnær kapitalisme») som var basert på profitt tjent fra ens eget arbeid, men fordømte «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme, som hentet profitt fra spekulering. For nazistene var «uproduktiv kapitalisme» synonymt med «jødisk kapitalisme», og nazistene forbandt uopphørlig jøder med «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme[190] Fascistisk økonomisk ideologi støttet profittmotivet, men vektla at industriene måtte opprettholde nasjonens interesse som overlegen den privat profitt.[191]
Mussolini ønsket å gjøre slutt på det han så på som dominansen til «parasittiske» krigsspekulanter over staten på bekostning krigsveteraner. Dette skulle gjøres ved å bygge en Italia basert på «krigere og produsenter».[192] «Produsenter», refererte til alle mennesker ansett som «produktive», og inkluderte entreprenører, teknikere, arbeidere og soldater.[193] Fascismen fremmet klassesamarbeid,[189] og ikke klassekrig.[192] Denne tanken var avledet fraHenri de Saint-Simon(1760-1825) sin «utopisk sosialisme». Saint-Simon kombinerte de tradisjonalistiske høyresidige kritikkene av den franske revolusjon med en venstresidig tro på behovet for samarbeid mellom produktive mennesker i samfunnet, som i hans oppfattning inkluderte både sjefer og arbeidere, for å utfordre aristokratiets og de uproduktive spekulantenes innflytelse. Han kan muligens ses på som en fjern forgjenger til den italienske fascismen.[192]
Fascistregjeringer argumenterte for løsning avklassekonflikt innad i en nasjon ved å sikre nasjonal solidaritet.[194] Dette skulle gjøres ved at staten meglet forholdet mellom klassene.[195] Fascismen fordømte marxismen for dens fremming av materialistisk internasjonalistisk klasseidentitet, som fascister anså som et angrep på nasjonens følelsesmessige og åndelige bånd, og som en trussel mot oppnåelsen av genuin nasjonal solidaritet.[196]
Selv om fascismen aksepterte viktigheten av materiell rikdom og makt fordømte den materialismen, som den identifiserte som noe tilstedeværende i både kommunismen og kapitalismen, og kritiserte materialismen for å mangle anerkjennelse av «ånden»s rolle.[197] Fascister kritiserte ikke kapitalismen for dens kompetitive natur eller dens basis i privat eiendom – som fascister støttet – men dens materialisme, individualisme, angivelige borgerlige dekadanse, og angivelige likegyldighet til nasjonen.[198]
Fascismen vektleggerdirekte aksjon, inkludert støtting av den politiske volds legitimitet, som en kjernedel av sin politikk.[14][200] Fascismen anser voldelig aksjon som en nødvendighet i politikken som fascismen identifiserer som en «endeløs kamp».[201] Denne vektleggingen av bruken av politisk vold betyr at de fleste fascistpartier også har opprettet egne private militser (for eksempel NSDAPsbrunskjorter og Fascist-Italiassvartskjorter).
Grunnlaget til fascismens støtting av voldelig aksjon i politikk er knyttet til sosialdarwinismen.[201] Fascistbevegelser har vanligvis innehatt sosialdarwinistiske syn på nasjoner, «raser» og samfunn.[202] De sier at nasjoner og «raser» må renske seg selv for sosialt og biologisk svake eller degenererte mennesker, samtidig som fremming av kreeringen av et sterkt folk, for å overleve i en verden definert av evigvarende nasjonal og «rasemessig» konflikt.[203]
Medlemmer avPiccole Italiane, en jenteorganisasjon innad i Italias nasjonale fascistparti.Medlemmer avTyske jenters forbund, en pikeorganisasjon innad i Tysklands NSDAP.
Fascismen vektleggerungdom både i den fysiske aldersforstanden og i den åndelige forstanden med virilitet og handlingsengasjement.[204] De italienske fascistenes politiske hymne var kaltGiovinezza («Ungdommen»).[204] Fascismen identifiserer ungdommens fysiske aldersperiode som en kritisk tidsperiode for den moralske utviklingen av mennesker som kommer til å påvirke samfunnet.[205]
Italienske fascister forfulgte det den døpte ungdommens «moralske hygiene», særlig med tanke på seksualitet.[206] Fascist-Italia fremmet det den anså som normal seksuell oppførsel blant ungdom mens den fordømte det som ble ansett som avvikende seksualoppførsel.[206] Den fordømte pornografi, de fleste former forprevensjon og prevensjonsmidler (medkondom som unntak),homoseksualitet, og prostitusjon som avvikende seksualatferd, selv om lovshåndhevelsen mot slike praksiser var uregelmessig, og myndighetene vendte ofte det døve øret til.[206] Fascist-Italia anså fremmingen av mannlig seksuell eksitasjon før puberteten som årsaken til kriminalitet blant mannlig ungdom, erklærte homoseksualitet som en samfunnssykdom, og forfulgte en aggressiv kampanje for å redusere prostitusjon blant unge kvinner.[206]
Mussolini anså kvinnens hovedrolle som hovedsakelig barnefrembærere, og menn som krigere – og sa en gang at «krig er for mannen det barsel er for kvinnen».[207] I et forsøk på å øke fødselsraten gav den italienske fascistregjeringen finansielle incentiver til kvinner som frambrakte store familier, og initierte politikker med mål om å redusere antallet kvinner i arbeid.[208] Italiensk fascisme ba om at kvinner skulle hylles som «nasjonens reprodusenter,» og den italienske fascistregjeringen avholdt rituelle seremonier for å hedre kvinnens rolle innen den italienske nasjon.[209] I 1934 erklærte Mussolini at ansettelse av kvinner var «et stort aspekt av det tornete problemet arbeidsløshet,» og at for kvinner var arbeid «uforenlig med barnefødsel.» Mussolini fortsatte med å si at løsningen på ledighetsproblemet for menn var «kvinnenes eksodus fra arbeidsstokken.»[210]
Den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen oppfordret sterkt kvinner til å bli hjemme, frembære barn og stelle huset.[211] Denne politikken ble styrket ved å skjenkeModerkorset til kvinner som bar fram fire eller fler barn. Ledighetsraten ble sterkt redusert, dels gjennom våpenproduksjon og avskjedigelse av kvinner slik at menn kunne overta deres arbeid. Nazistene støttet av og til før- og utenomekteskapelig seksualforhold, ugift morskap og skilsmisser, men motsatte seg dette på andre tidspunkt.[212]
Nazistene avkriminaliserte abort i tilfeller der fostrene hadde arvelige avvik eller var av en etnisitet som regjeringen mislikte, mens aborteringen av friske, rene, germanske fostre forble strengt forbudt.[213] For etnisk ikke-tyskere var abort ofte påtvungen. Dereseugenikkprogram stammet også fra Weimarrepublikkens «progressive biomedisinsk modell».[214] I 1935 utvidet Nazi-Tyskland aborteringens lovlighet ved å vedtaGesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses, for å promotere abortering for kvinner med arvelige lidelser.[213] Loven tillot abort hvis kvinnen gav tillatelse og fosteret ikke var levedyktig,[215][216] og for såkalte «rasehygienemessige» årsaker.[217][218]
Nazistene mente at homoseksualitet var degenerert, veikt, pervertert og noe som underminerte maskulinitet fordi den ikke produserte barn.[219] De anså homoseksualitet som noe helbredelig gjennom terapi, og henviste til datidensvitenskap ogsexologi, som forfektet at homoseksualitet kunne føles av alle mennesker og ikke kun av en minoritet.[220] Åpne homoseksuelle ble internert i nazistiske konsentrasjonsleirer.[221]
Fascismen legger vekt på bådepalingenese ogmodernisme.[222] Særlig har fascismens nasjonalisme blitt identifisert som en med palingenetisk karakter.[171] Fascismen fremmer nasjonens regenerering og rensking fordekadanse.[222] Fascismen godtar former for modernisme som den anser som fremmende for nasjonal foryngelse, avvisende til former for modernisme som anses som antitetisk for nasjonal foryngelse.[223] Fascismen estetiserte moderne teknologi og dens forbindelse med hurtighet, kraft og vold.[224] Fascismen beundret fremskrittene i økonomien tidlig på 1900-tallet, særligfordisme ogvitenskapelig arbeidsdeling.[225] Fascistisk modernisme har blitt gjenkjent som noe inspirert eller utviklet fra flere skikkelser — som blant annetFilippo Tommaso Marinetti,Ernst Jünger,Gottfried Benn,Louis-Ferdinand Céline,Knut Hamsun,Ezra Pound, ogWyndham Lewis.[226]
I Italia var slike modernistinnflytelser eksemplifisert av Marinetti, som argumenterte for et palingenetisk modernistsamfunn som fordømte de liberal-borgerlige verdiene tradisjon og psykologi, samtidig som den promoterte en teknologisk-krigersk religion bestående av en nasjonal fornyelse som vektla militant nasjonalisme.[227] I Tyskland ble den eksemplifisert av Jünger, som var influert av hans egen observasjon av teknologisk krigføring under første verdenskrig, og hevdet at en nye samfunnsklasse hadde blitt skapt som han beskrev som «kriger-arbeideren».[228] Jünger vektla som Marinetti teknologiens revolusjonære kapasiteter, og vektla en «organisk konstruksjon» mellom menneske og maskin som en befriende og regenererende kraft som utfordret liberaldemokratiet, tanker om individuell autonomi, borgerlig nihilisme, og dekadanse.[228] Han unnfanget et samfunn basert på det totalitære konseptet om «totalmobilisering» av slike disiplinerte kriger-arbeidere.[228]
Endringene i måten fascister organiserer seg på etter den kalde krigen har beveget en rekke forskere i retning av Roger Griffins betraktninger: «"den mytiske kjernen" i fascismen er "en populistisk form for palingenetisk ultranasjonalisme".»[229] Det betyr i så fall at fascisme er en ideologi som har basis i populistisk, massebasert makt, og ikke eliten.[230]
Roger Griffin beskriver fascisme som «en slekt av politisk ideologi hvis mytiske kjerne i sine forskjellige former er enpalingenetisk form forpopulistisk ultranasjonalisme».[231] Griffin beskriver at ideologien har tre kjernekomponenter: «(i) gjenfødelsesmyten, (ii) populistisk ultranasjonalisme og (iii) dekadansemyten».[232] Ifølge Griffins syn er fascisme «en genuint revolusjonær [...] form for antiliberal, og i siste instans, antikonservativ nasjonalisme» med opphav på tvers av flere sosiale klasser, og bygget på en kompleks rekke teoretiske og kulturelle innflytelser. Han skjelner en mellomkrigsperiode da den manifesterte seg i enelite-ledet, men populistisk «væpnet parti»-politikk som motarbeidet sosialisme og liberalisme og lovet radikal politikk for å redde nasjonen fra dekadanse.[233] Griffin utforsker den mytiske kjernen i fascismens med sitt begrep postfascisme for å utforske fortsettelsen av nazismen i den moderne tid..[234]
Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser hevder at selv om fascismen «flørter med populisme ... i et forsøk på å generere massestøtte», kan den best beskrives som en elitistisk ideologi. De påpeker spesielt dets opphøyelse av lederen, «rasen», og staten, snarere enn folket. De påpeker at populisme kan bli funnet som et aspekt av mange spesifikke ideologier, uten nødvendigvis å være et definerende kjennetegn ved disse ideologiene. De refererer til kombinasjonen av populisme, autoritarisme og ultranasjonalisme som «et ekteskap av bekvemmelighet.»[235]
Roger Eatwell definerer fascisme som en ideologi som ønsker sosial gjenfødelse basert på en nasjonalradikal tredje vei.[236][237]
^Arven fra giljotinen.Apollon (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17.
^abSteve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.
^Turner, Henry Ashby,Reappraisals of Fascism. New Viewpoints, 1975. s. 162. States fascism's «goals of radical and authoritarian nationalism».
^Larsen, Stein Ugelvik, Bernt Hagtvet and Jan Petter Myklebust,Who were the Fascists: Social Roots of European Fascism, s. 424, «organized form of integrative radical nationalist authoritarianism»
^Roger Griffin.Fascism. Oxford, England: Oxford University Press, 1995. s. 8, 307.
^Aristotle A. Kallis.The fascism reader. New York, New York: Routledge, 2003. s. 71
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003
^abcdeBlamires, Cyprian,World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 140–41, 670.
^abcdMichael Mann.Fascists. Cambridge University Press, 2004. s. 65.
^Grčić, Joseph.Ethics and Political Theory (Lanham, Maryland: University of America, Inc, 2000) s. 120
^Griffin, Roger and Matthew Feldman, eds.,Fascism: Fascism and Culture (London and New York: Routledge, 2004) s. 185.
^abStanley G. Payne. A History of Fascism, 1914–1945. s. 106.
^Jackson J. Spielvogel.Western Civilization. Wadsworth, Cengage Learning, 2012. s. 935.
^abJohn Horne.State, Society and Mobilization in Europe During the First World War. s. 237–39.
^abcPayne, Stanley G.,A History of Fascism, 1914–1945. Digital printing ed. (Oxon, England: Routledge, 1995, 2005), s. 11.
^Dahl/Hagtvet/Hjeltnes:Den norske nasjonalsosialismen. Pax Forlag 1982.ISBN 82-530-1171-7. Side 17
^Griffin, Roger: «The Palingenetic Core of Fascism»,Che cos'è il fascismo? Interpretazioni e prospettive di ricerche, Ideazione editrice, Rome, 2003AH.Brookes.ac.ukArkivert 20. november 2011 hosWayback Machine.
^A. James Gregor,Phoenix: Fascism in Our Time, New Brunswick: NJ, Transaction Press, 2009, p. 191
^abStanley G. Payne (1996).A History of Fascism, 1914–1945. U of Wisconsin Press. s. 122. «A primarily political dictatorship....The Fascist Party itself had become almost completely bureaucratized and subservient to, not dominant over, the state itself. Big business, industry, and finance retained extensive autonomy, particularly in the early years. The armed forces also enjoyed considerable autonomy....The Fascist militia was placed under military control....The judicial system was left largely intact and relatively autonomous as well. The police continued to be directed by state officials and were not taken over by party leaders...nor was a major new police elite created....There was never any question of bringing the Church under overall subservience.... Sizable sectors of Italian cultural life retained extensive autonomy, and no major state propaganda-and-culture ministry existed....The Mussolini regime was neither especially sanguinary nor particularly repressive.»
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^abcdePayne, Stanley G.A History of Fascism, 1914–1945. (Oxon, England: Routledge, 2001) s. 112.
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 18, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003
^abcdStanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 110.
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^"Transcending the beyond: from Third Position to National-Anarchism", Troy Southgate, ed. Griffin (Routeledge) 2003, s. 377–82
^Mussolini quoted in: Gentile, Emilio.The origins of Fascist ideology, 1918–1925. Enigma Books, 2005. s. 205
^Stanislao G. Pugliese. Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2004. 43–44.
^Schnapp, Jeffrey Thompson, Olivia E. Sears and Maria G. Stampino,A Primer of Italian Fascism (University of Nebraska Press, 2000) s. 57, "We are free to believe that this is the century of authority, a century tending to the 'right,' a fascist century, "
^Benito Mussolini.Fascism: Doctrine and Institutions. (Rome, Italy: Ardita Publishers, 1935) s. 26. «We are free to believe that this is the century of authority, a century tending to the 'right,' a fascist century.»
^Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed.,International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus (London and New York, 1998) s. 169.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 23–24.
^abcdSternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed.,International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus (London and New York, 1998) s. 170.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 24.
^abcdSternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed.,International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus (London and New York, 1998) s. 171.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 29.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 24–25.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 25.
^William Outhwaite.The Blackwell dictionary of modern social thought. Wiley-Blackwell, 2006. s. 442.
^Tracy H. Koon. Believe, obey, fight: political socialization of youth in fascist Italy, 1922–1943. University of North Carolina Press, 1985. s. 6.
^abGiuseppe Caforio. «Handbook of the sociology of the military»,Handbooks of Sociology and Social Research. New York, New York: Springer, 2006. s. 12.
^Stuart Joseph Woolf. European fascism. Weidenfeld and Nicolson, 1970. s. 282.
^abcdDavid Carroll. French Literary Fascism: Nationalism, Anti-Semitism, and the Ideology of Culture. s. 92.
^Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 75–81.
^Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 81.
^Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 77.
^Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 82.
^abSternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri,The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution (Princeton University Press, 1994) s. 78.
^Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution. Princeton, New Jersey, US: Princeton University Press, 1994. s. 82.
^Douglas R. Holmes. Integral Europe: fast-capitalism, multiculturalism, neofascism. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 2000. s. 60.
^abSternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri,The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution (Princeton University Press, 1994) s. 163.
^abcBlinkhorn, Martin,Mussolini and Fascist Italy. 2nd ed. (New York: Routledge, 2003) s. 9.
^Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri,The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution (Princeton University Press, 1994) s. 32.
^Gentile, Emilio, The Struggle for Modernity: Nationalism, Futurism, and Fascism (Westport, Connecticut: Praeger Publishers, 2003) s. 6.
^Andrew Hewitt. Fascist modernism: aesthetics, politics, and the avant-garde. Stanford, California: Stanford University Press, 1993. s. 153.
^Gigliola Gori.Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 14.
^Gigliola Gori.Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 20–21.
^abZeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 175.
^Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 214.
^Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 52.
^abPaul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 41.
^Hüppauf, Bernd-RüdigerWar, Violence, and the Modern Condition (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 91-92.
^Hüppauf, Bernd-RüdigerWar, Violence, and the Modern Condition (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 92.
^Rohkrämer, Thomas, «A Single Communal Faith?: the German Right from Conservatism to National Socialism»,Monographs in German History. Volume 20 (Berghahn Books, 2007), s. 130
^Kitchen, Martin,A History of Modern Germany, 1800–2000 (Malden, Massaschussetts; Oxford, England; Carlton, Victoria, Australia: Blackwell Publishing, Inc., 2006), s. 205.
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003
^Blamires, Cyprian,World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 95–96.
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003
^Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 178.
^Stanislao G. Pugliese.Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2004. s. 43–44.
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^Dahlia S. Elazar. The making of fascism: class, state, and counter-revolution, Italy 1919–1922. Westport, Connecticut, US: Praeger Publishers, 2001. s. 73
^Kevin Passmore, Women, Gender and Fascism in Europe, s. 116
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 69.
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 69–70.
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 70.
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 73.
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 75.
^Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 189.
^abZeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 193.
^De Grand, Alexander.Italian fascism: its origins and development. 3rd ed. University of Nebraska Press, 2000. s. 145.
^Fascists and conservatives: the radical right and the establishment in twentieth-century Europe. Routdlege, 1990. s. 14.
^Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri.The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution. Princeton University Press, 1994. s. 190.
^Martin Blinkhorn.Fascists and Conservatives. 2nd edition. Oxon, England: Routledge, 2001 s. 22.
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 72.
^Cristogianni Borsella, Adolph Caso.Fascist Italy: A Concise Historical Narrative. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 76.
^abcdeRobert O. Paxton.The Anatomy of Fascism. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 87.
^Robert O. Paxton.The Anatomy of Fascism. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 88.
^abRobert O. Paxton.The Anatomy of Fascism. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 90.
^ Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 19, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998
^Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003
^abcStanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 113.
^abStanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 114.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 115.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 119–120.
^Denis Mack Smith,Mussolini, New York: NY, Vintage Books, 1983, s. 162
^Rachele Mussolini,Mussolini: An Intimate Biography, New York: NY, Pocket Books, 1977, s. 131. Originally published by William Morrow in 1974
^Jochen von Lang,The Secretary: Martin Bormann, The Man Who Manipulated Hitler, New York: NY, Random House, 1979, s. 221
^Richard J. Evans,The Third Reich in Power, New York: NY, Penguin, 2005, s. 239: “Nazis into editorial positions in the Catholic press.”
^Paul Berben,Dachau, 1933–1945: The Official History, Norfolk Press 1975, s. 276-277
^abCyprian Blamires, Paul Jackson.World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 150.
^Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 137, Penguin Books 2005
^Aristotle A. Kallis. Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. London, England: Routledge, 2000. s. 132.
^abAli Abdullatif Ahmida.The making of modern Libya: state formation, colonization, and resistance, 1830–1922. Albany, New York, US: State University of New York Press, 1994. s. 134–35.
^Anthony L. Cardoza.Benito Mussolini: the first fascist. Pearson Longman, 2006 s. 109.
^Donald Bloxham, A. Dirk Moses.The Oxford Handbook of Genocide Studies. Oxford, England: Oxford University Press, 2010. s. 358.
^Ian Kershaw. Hitler, 1889–1936: hubris. New York, New York, US; London, England: W. W. Norton & Company, 2000. s. 182.
^David Jablonsky.The Nazi Party in dissolution: Hitler and the Verbotzeit, 1923–1925. London, England; Totowa, New Jersey: Frank Cass and Company Ltd., 1989. s. 20–26, 30
^abFascism in Europe, 1919–1945 Philip Morgan,Fascism in Europe, 1919–1945, New York Tayolor & Francis 2003. Sitat: «the onset of the Great Depression...was the greatest stimulus yet to the diffusion and expansion of fascism outside Italy»
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 270.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 282–88.
^Stuart Joseph Woolf.Fascism in Europe. 3rd Edition. Taylor & Francis, 1983. s. 311.
^Stanley G. Payne.A history of fascism, 1914–1945. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 145.
^Stanley G. Payne,A History of Fascism: 1914–1945, London: Routledge, 2001, s. 341–42.
^Cyprian Blamires, Paul Jackson.World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.
^Gianni Toniolo, editor,The Oxford Handbook of the Italian Economy Since Unification, Oxford University Press, 2013, side 59
^Martin Blinkhorn, Mussolini and Fascist Italy, New York: NY, Routledge, 1991, s. 34-35
^Daniel Guérin (1999), '’Fascism and Big Business’’, side 197. Editions Syllepse.
^Cyprian Blamires, Paul Jackson.World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 72.
^Cyprian Blamires, Paul Jackson.World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 190.
^Aristotle A. Kallis.Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. New York, New York: Routledge, 2001. s. 51.
^Aristotle A. Kallis.Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. New York, New York: Routledge, 2001. s. 53.
^Davide Rodogno. Fascism's European empire. Cambridge, England: Cambridge University Press, 2006 s. 47.
^abEugene Davidson.The Unmaking of Adolf Hitler. Columbia, Missouri: University of Missouri Press, 2004 s. 371–72.
^MacGregor Knox. Mussolini unleashed, 1939–1941: Politics and Strategy in Fascist Italy's Last War. Edition of 1999. Cambridge, England: Cambridge University Press, 1999. s. 122–23.
^MacGregor Knox. Mussolini unleashed, 1939–1941: Politics and Strategy in Fascist Italy's Last War. Edition of 1999. Cambridge, England: Cambridge University Press, 1999. s. 122–27.
^abBlamires, Cyprian,World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 512.
^Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.
^Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 53.
^abWoodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 141.
^Jonathan C. Friedman. The Routledge History of the Holocaust. Routledge, 2011. s. 24.
^Cyprian Blamires.World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.
^abcCyprian Blamires.World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 535.
^Marco Piraino, Stefano Fiorito. Fascist Identity. s. 39–41.
^Griffin, Roger.The Nature of Fascism (New York: St. Martins Press, 1991) s. 222–23.
^Calvin B. Hoover,The Paths of Economic Change: Contrasting Tendencies in the Modern World, The American Economic Review, Vol. 25, No. 1, Supplement, Papers and Proceedings of the Forty-seventh Annual Meeting of the American Economic Association. (March 1935), s. 13–20.
^John Breuilly. Nationalism and the State. University of Chicago Press edition. University of Chicago, 1994. s. 290.
^Peter Davies, Derek Lynch. The Routledge Companion to Fascism and the Far Right. Routledge, 2002. s. 103.
^Robert O. Paxton.The Anatomy of Fascism. Vintage Books edition. Vintage Books, 2005. s. 10.
^Blamires, Cyprian,World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 188–89.
^John Breuilly. Nationalism and the State. s. 294.
^abFascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology. Routledge. Oxon, England; New York, New York: Routledge, 2010. s. 106.
^Payne, Stanley G.A History of Fascism, 1914–1945. Routledge, 1996. s. 485–86.
^Griffin, Roger (ed.). Fascism. Oxford University Press, 1995. s. 59.
^abMark Antliff.Avant-Garde Fascism: The Mobilization of Myth, Art, and Culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 171.
^Maria Sop Quine.Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies. Routledge, 1995. s. 47.
^abcdMaria Sop Quine.Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies. Routledge, 1995. s. 46–47.
^Bollas, Christopher,Being a Character: Psychoanalysis and Self-Experience (Routledge, 1993)ISBN 978-0-415-08815-2, s. 205.
^McDonald, Harmish,Mussolini and Italian Fascism (Nelson Thornes, 1999) s. 27.
^Mann, Michael.Fascists (Cambridge University Press, 2004) s. 101.
^Durham, Martin,Women and Fascism (Routledge, 1998) s. 15.
^McLaren, Angus, Twentieth-Century Sexuality s. 139 Blackwell Publishing 1999
^Proctor, Robert E. (1989).Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis.Cambridge, Massachusetts:Harvard University Press. s. 366.ISBN0-674-74578-7.OCLC20760638. «This emendation allowed abortion only if the woman granted permission, and only if the fetus was not old enough to survive outside the womb. It is unclear if either of these qualifications was enforced.»
^Mudde, Cas; Kaltwasser, Cristóbal Rovira (2017).Populism: A Very Short Introduction. Oxford, England: Oxford University Press. s. 6, 33–34.ISBN9780190234874. «...thin-centered ideologies have a restricted morphology, which necessarily appears attached to – and sometimes is even assimilated into – other ideologies. In fact, populism almost always appears attached to other ideological elements, which are crucial for the promotion of political projects that are appealing to a broader public. Consequently, by itself populism can offer neither complex nor comprehensive answers to the political questions that modern sociiwties generate. ... [Populism] is not so much a coherent ideological tradition as a set of ideas that, in the real world, appears in combination with quite different, and sometimes contradictory, ideologies. (p.6)»
Golomb, Jacob; Wistrich, Robert S. 2002.Nietzsche, godfather of fascism?: on the uses and abuses of a philosophy. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
Gregor, Anthony James. 1979.Young Mussolini and the intellectual origins of fascism. Berkeley and Los Angeles, California, US; London, England: University of California Press.ISBN 978-0-520-03799-1
Eatwell, Roger. 1996.Fascism: A History. New York: Allen Lane.
Nolte, ErnstTheThree Faces of Fascism: Action Française, Italian Fascism, National Socialism, translated from the German by Leila Vennewitz, London: Weidenfeld and Nicolson, 1965.
Reich, Wilhelm. 1970.The Mass Psychology of Fascism. New York: Farrar, Straus & Giroux.
Kallis, Aristotle A., «To Expand or Not to Expand? Territory, Generic Fascism and the Quest for an 'Ideal Fatherland'»Journal of Contemporary History, Vol. 38, No. 2. (Aper 2003), s. 237–60.
Fritzsche, Peter. 1990.Rehearsals for Fascism: Populism and Political Mobilization in Weimar Germany. New York: Oxford University Press.ISBN 0-19-505780-5
Griffin, Roger. 2000. "Revolution from the Right: Fascism, " chapter in David Parker (ed.)Revolutions and the Revolutionary Tradition in the West 1560–1991, Routledge, London.
Sauer, Wolfgang «National Socialism: totalitarianism or fascism?» s. 404–24 fromThe American Historical Review, Volume 73, Issue #2, December 1967.
Sternhell, Zeev withMario Sznajder andMaia Asheri. [1989] 1994.The Birth of Fascist Ideology, From Cultural Rebellion to Political Revolution., Trans. David Maisei. Princeton, NJ: Princeton University Press. + Baker, David. «The political economy of fascism: Myth or reality, or myth and reality?» New Political Economy, Volume 11, Issue 2 June 2006, s. 227–50
Baker, David. «The political economy of fascism: Myth or reality, or myth and reality?»New Political Economy, Volume 11, Issue 2 June 2006, s. 227–50
Griffin, Roger. 1991.The Nature of Fascism. New York:St. Martin's Press.
Weber, Eugen. [1964] 1985.Varieties of Fascism: Doctrines of Revolution in the Twentieth Century, New York: Van Nostrand Reinhold Company, (Contains chapters on fascist movements in different countries.)
Gentile, Emilio. 2005.The Origins of Fascist Ideology, 1918–1925: The First Complete Study of the Origins of Italian Fascism, New York: Enigma Books,ISBN 978-1-929631-18-6
De Grand, Alexander J. Routledge, 2004.Fascist Italy and Nazi Germany: the 'fascist' style of rule
.jpg)
