I ediktet i Nantes haddeHenrik IV av Frankrike først og fremst som mål å fremme sivil og borgerlig enhet.[5] Ediktet skilte sivil fra religiøs enhet, behandlet noen protestanter for første gang som mer enn bareskismatiske[6] ogkjettere[7] og åpnet en vei forsekularisme ogtoleranse. Ved å tilby en generellsamvittighetsfrihet til enkeltpersoner, ga ediktet mange særskilte innrømmelser til protestantene, for eksempelamnesti og gjeninnføring av deresborgerrettigheter, blant annet retten til å jobbe på ethvert felt, selv for staten, og å retten til å bringe klager direkte til kongen. Det markerte med hell slutten påde franske religionskrigene, som hadde rammet Frankrike i løpet av andre halvdel av1500-tallet.
De offentlige forordninger ga religiøs toleranse til de protestantiske hugenottene, som hadde ført en lang og blodig kamp for sine rettigheter i Frankrike. Hovedinnholdet var:[8][9]
Samvittighetsfrihet og retten til å utøve sin religion (protestantisme) i visse spesifiserte byer i hele Frankrike.
Retten til å inneha offentlige verv, også retten til å tjene som dommere og administratorer, uten å måtte gi avkall på sin religion.
Retten til å opprettholde sine egne skoler og universiteter, og til å motta statlige midler for dem.
Retten til å befeste tettsteder og byer for egen beskyttelse.
Retten til å opprettholde sine egne militære styrker (kjent som «huguenot-militsen»), som skulle betales av den franske regjeringen.
Retten til å drive visse spesifiserte yrker og yrker, blant annet produksjon og salg av tekstiler og våpen.
Retten til å reise fritt i hele Frankrike, uten å bli gjenstand for ransaking eller beslag av eiendeler.
Retten til å begrave sine døde på sine egne kirkegårder.
Ediktet fra Nantes bidro til å avsluttereligionskrigene i Frankrike, som hadde vedvart i flere tiår. Den sørget også for at den protestantiske minoriteten i Frankrike ville ha en viss grad av religiøs og politisk frihet, og bidro til å etablere Frankrike som et mertolerant ogpluralistisk samfunn. Ediktet ble imidlertid til slutt opphevet av kongLudvig XIV i1685,[10] noe som førte til en masseutvandring av hugenotter fra Frankrike og tap av talent og ressurser for landet.[11]
Den skjedde i tre etapper:
Ludvig XIII opphevet i1629 protestantenes rett til militær beskyttelse. Det førte blant annet til beleiringen avLa Rochelle.
KongLudvig XIV prøvde1660 –1685 aktivt å fremme protestantenes konvertering til katolisismen. Det førte til dannelsen av katolsk-fiendtlige hemmelige selskaper.
Ludvig XIV tilbakekalte definitivt Nantes-ediktet i 1685. De franske protestanter ble berøvet alle religiøse og borgerlige rettigheter. Det førte i løpet av bare noen måneder til mange hugenotters emigrasjon. De fleste dro til de kalvinistiske deler avNederlandene, de kalvinistiskekantoner iSveits, og tilPreussen. Også tilEngland og tilUSA.[11] Mange kom også tilDanmark og bosatte seg iFredericia. Herfra kjennes franske navn som Betacq, Bottelet, Charnique, Collier, Deleuran, Devantier, Dufour, Dufresne, Dupont, Feut, Fournaise, Hermann (Armand), Honoré, Jourdain, Killemond, La Bove, Le Blond, Le Fevre, Logier, Louison, Marot, Stein, Villaume, med mere.
^I 1898 feiret trehundreårsdagen for ediktet som grunnlaget for den kommendetoleransetiden; 1998-jubileet ble derimot feiret med en bok medessayer: Grandjean, Michel; Roussel, Bernard, red. (1998):Coexister dans l'intolérance, Genève
^Treasure, Geoffrey (2015):The Huguenots: Possession and Exorcism in the Christian West, Yale Univerity Press, s. 226–229.
^ Tylor, Charles (1892):The Huguenots in the Seventeenth Century: Including the History of the Edict of Nantes, From its Enactment in 1598 to its Revocation in 1685, Legare Street Press (nyutgivelse 2022),ISBN 978-1016272728, s. 9–10.
