Dverger i form avtomtar ellernisser, tegnet av den svenske eventyrillustratørenJohn Bauer 1909.I Disneys berømte tegnefilmSnehvit og de syv dverger fra 1937 har den svenske tegnerenGustaf Tenggren gitt hver enkelt eventyrdverg en egen personlighet.
Den opprinnelige sammenhengen til dvergene er vanskelig å avgjøre. Kildene har gradvis gitt dvergene merkomiske ogovertroiske roller.[1] Dverger var opplagt menneskelignende, men kildene er motstridende over deres livsstil og deres likhet medalvene. De kan ha hatt en sterk tilknytning tildøden: blek hud; mørkt hår, tilknytning tiljorden og detunderjordiske; og deres rolle imytologien.[2][3] De fulgteanimistiske tradisjoner og viste likheter med slike konsepter til de døde. De hadde tilknytning til andre vesener som omtalesvetter, slike som alvene (som også var knyttet til døden), men det var også en del forskjeller.[2]
Levninger av mytologiske dverger dannet senere trekk i eventyr ogfolkeminne itidlig moderne tid, foruten også elementer i moderne fantasilitteratur.
Begrepet «dverg» kan også beskrive mennesker av liten vekst, uavhengig begrepets mytiske opprinnelse, og kalles dakortvoksthet. Den vanlige moderne beskrivelsen av de mytiske dvergene er noe som er liten av vekst, vanligvis assosiert med magi, det fantastiske, og med eventyr. Dverger er i mytologien utelukkende avhankjønn, og kan således ikke formere seg, men moderne framstillinger begrenses ikke av kun ett kjønn.[4]
Detnorske ordet dverg kommer franorrønedvergr[5] som går tilbake tilurgermansk*dwergaz. Germansk slektskap omfatterangelsaksiskedweorȝ, flertalldweorgas, oggammelhøytysktwerg. Den eldste skriftlige bevitnelse på angelsaksisk, som har gitt dagensengelskedwarf, er fra ordlister fra mellom600- og800-tallet, hvor ordet er gitt som oversettelse avlatinskenanus,pygmaeus,pumilio,humiliamanus (= dverg, pygme, liten person). Det engelske begrepet, i motsetningen til det norrøne/norske ogtyske, har blitt blottet for altmytologisk innhold, og refererer kun til mennesker av begrenset vekst. Fra den tidligste attestasjon og fram til engelsk anvendelse av det norrøne/norske dverg ved lån-oversettelse på slutten av1700-tallet, noe som begynte medThomas Percys verkNorthern Antiquitites fra1770.
Enurindoeuropeisk forgjenger til ordet kan være*dhwérgwhos, basert på en sammenligning med antikkgresk σερφος fra *τϝερφος (dverg/mygg).
Etymologien av et indoeuropeisk rotord forbinder*dhwer til «å skade, forderve» (sanskritdhvaras-, en form for ondskapsfulle kvinnelige demoner iRigveda).
DvergenRegin avbildet som smed, av tegneren Arthur Rackham.
Dverger i norrøn mytologi er de tidligste kildene til forståelsen av de opprinnelige mytologiske dvergene. Dvergene er dyktige håndverkere, og det meste av deresmagi involverer hardt arbeid,håndverk, og metallurgi. De bodde i fjell og huler, og ut av berget hamret de metaller, først og fremstgull, som de skaptesmykker og verdigjenstander av.
De er i familie medvettene, eller naturåndene.Alvene er en rase med meget nære forbindelser til dvergene.[2] «Alv» eller «Alf» opptrer ofte som en del av dvergenes navn,Álfr,Gandálfr, ogVindálfr, og «mørkalver» synes å være en nær parallell med dvergene.
Alvene er ofte beskrevet som mennesker opphevet etterdøden, eksempelvis som med den norske småkongenOlav Geirstadalv. Andre norrøne vesener og vetter har tilsvarende bibetydninger med døden.Nissene har den samme forestillingen om hardt arbeid som er knyttet til dvergene, og de lever også igravhauger og erunderjordiske. Døden er gjentagende motiv i norrøn mytologi, og enforfedrekult er en alminnelig praksis medanimistiske religioner. Norrøn mytologi har bilder av dverger som vokser fralarver ogmark fra jotnenYmes kjøtt og det uunngåelige mord som kom fra et dvergvåpen.[6]
Dvergene har likheter med andre vesener som eksempelvis alver, men de hadde også trekk som skilte dem klart ut. Mens alvene var av både hunkjønn og hankjønn var dvergene nær utelukkende av hankjønn, og kunne således ikke forplante seg. Muligens er tanken at de kan smi seg selv og således opprettholde sin rase.
Som dyktige håndverkere som kan smi og formemetall tilvåpen og smykker er de likevel av interesse for både menn og kvinner.FruktbarhetsgudinnenFrøya gikk til det skritt å skaffe seg vakre smykker hos dvergene ved å betale dem medsex; i tre netter sov hun med dvergene før hun kunne ta med segBrisingamen hjem. Hvorfor dvergene i det hele tatt begjærte Frøya kan være et åpent spørsmål når de likevel ikke formerer seg, men det var kanskje ment å si mer om Frøya enn om dvergene.[4]
Dvergenes funksjon er ofte som et middel, men som et middel er de langt annet enn betydningsløse. I henhold tilSnorre Sturlason er verden båret oppe av fire dverger, en i hvert verdenshjørne: Vestre, Nordre, Østre og Søndre. De er heller ikke bare knyttet til døden, men også til skapelsen ved at de var med å skape de første menneskene. Noe som antagelig er årsaken til at navnene deres er minnet i en lang remse med navn iVoluspå.[4]
BegrepetDverg er brukt i norsk folketradisjon, men har ikke klart innhold.Dvergefolk kan brukes synonymt medUnderjordsfolk. NårDvergen opptrer i fortellinger er det oftestvandresagn som vanligvis fortelles omnissen. Dvergen kan også opptre som sykdomsdemon. I norskesvartebøker finnes det råd forDraugslag ogDraugsug på krøtter.
IJ.R.R. Tolkiens verden ble dvergene skapt av smedenAulë, som var envala, lenge føralvene ogmenneskene. Aulë var utålmodig og ville ikke vente påIlúvatars barn for å få elever til smedkunsten. Derfor skapte han de syv forfedrene til dvergene i hemmelighet. De var kortvokste, og har tykke skjegg, og deres folk som senere skulle komme bodde oftest i grotter og huler i fjellet.
.jpg)
