| Det sjuende korstog | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt:Korstogene | |||||||||
 Ludvig IX under det sjuende korstog. | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
*.svg) Kongeriket Frankrike | * Ajjubidene Bahriene | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
Louis IX (krigsfange) Alfonso Karl I Robert I Guillaume de SonnacRenaud de Vichiers | As-Salih AjjubShajar al-DurrFaris ad-Din AktaiQutuz Fakhr-ad-Din Yussuf (drept i strid)AybakBaibars[1] | ||||||||
| Styrker | |||||||||
| 15 000 menn[2] | Ukjent | ||||||||
| Tap | |||||||||
| Omtrent hele hæren tilintetgjort | Få | ||||||||
Det sjuende korstoget var etkorstog ledet avLudvig IX av Frankrike fra1248 til1254. Omtrent 800 000bezanter ble betalt i løsepenger for kong Ludvig som, sammen med tusenvis av sinesoldater, ble beseiret og tatt til fange av enegyptiskhær ledet avajjubidesultanenAl-Muazzam Turanshah. Turanshah ble støttet avBaharijja-mamelukker ledet avFaris ad-Din Aktai,Baibars al-Bunduqdari,Qutuz,Ajbak, ogQalawun.[3][4][5]
I 1244 tokkorasmerne, som nylig hadde blitt fordrevet avmongolene,Jerusalem på vei tilEgypt for å søke allianse med de egyptiske mamelukkene. Dette gjenopprettet muslimsk kontroll over Jerusalem, men Jerusalems fall var ikke lengre en hendelse som spredte sjokk blantkristneeuropeere, etter å ha sett byen skifte eier mellom kristne og muslimske herskere flere ganger i løpet av to århundrer. Denne gangen, på tross avpavens ønsker, var det ingen entusiasme blant befolkningen for et nytt korstog. Det var også mange konflikter innad i Europa som stagget ledere fra å fare på korstog.
Pave Innocens IV ogFredrik II av Det tysk-romerske rike fortsatte den pavekeiserlige maktkampen. Fredrik hadde fanget og fengsletgeistlige på vei tildet første rådet i Lyon, og i1245 ble han formelt avsatt av Innocens IV.Pave Gregor IX hadde også tilbydd den tyske tronen til kong Ludvigs bror,greveRobert av Artois, men Ludvig nektet dette å skje. Dermed varden tysk-romerske keiseren ikke i stand til å korsfare.Béla IV av Ungarn forsøkte på denne tiden å gjenoppbygge sitt kongedømme etter det ble lagt i ruiner av mongolenes katastrofale invasjon i 1241.Henrik III av England slet forsatt i kampen motSimon de Montfort, samt andre problemer iEngland. Henrik og Ludvig hadde ikke et godt forhold, da begge var del avCapet-Plantagenet-konflikten, og mens Ludvig korsfarte måtte den engelske kongen skrive en fredsavtale hvor han lovte å ikke angripeFrankrike. Ludvig IX inviterte også kongHåkon Håkonsson med på korstoget, og sendte den engelske kronikørenMatthew Paris som enambassadør, men dette var ikke vellykket heller. Den eneste som var interessert i et nytt korstog var dermed Ludvig IX, som kunngjorde sitt ønske om å reise østover i 1245.
Frankrike var muligens en av de sterkeste statene i Europa på denne tiden, etter atAlbigenserkorstoget hadde innlemmetProvence inn i det franske riket.Poitou ble styrt av Ludvig IXs brorAlfonso av Poitier, som ble med på korstoget i 1245. En annen bror av Ludvig,Karl I av Anjou, reiste også med Ludvig. De neste tre årene samlet Ludvig sammen en kirkelig tiendedel (hovedsakelig fra kirkens tiender), og i 1248 reiste han og 15 000 soldater, hvorav 3000 varriddere og 5000 vararmbrøstskyttere, på en flåte bestående av 36 skip fraAigues-Mortes, som hadde blitt bygd kun for korstoget, ogMarseille.[2] Ludvigs finansielle forberedelser for denne ekspedisjonen var relativt godt organisert, og han maktet å samle sammen 1 500 000livres tournois. På tross av dette måtte flere adelige som ble med Ludvig låne penger fra det kongelige skattkammer, og korstoget viste seg å bli veldig dyrt.
Først seilet flåten tilKypros, og overvintret samtidig som det foregikk diplomatiske forhandlinger med flere stater i øst;Det latinske riket som ble opprettet etterdet fjerde korstog forespurte om hjelp mot detbysantinskeKeiserriket Nikea ogfyrstedømmet Antiokia, ogtempelridderordenen ønsket hjelp iSyria, hvor muslimene hadde gjenerobretSidon.
På tross av dette var Egypt målet for korstoget, og Ludvigs hær gjorde landgang i 1249 vedDamietta påNilen. Egypt ville, trodde Ludvig, være en god base som han kunne angripe Jerusalem fra, og rikdommen og de rike landene ville holde korsfarerne godt fødd og utstyrt.
Den6. juni falt Damietta med liten motstand fra egypterne, som trakk seg tilbake lengre opp Nilen. Nilens oversvømmelse hadde ikke blitt tatt i betraktning, og Ludvigs hær ble fort tvunget til å bli ved Damietta i seks måneder. I Damietta nøt Ludvigs riddere godt av krigsbyttet, og hvilte ut før det kommende felttoget. Ludvig ignorerte avtalen som hadde blitt undertegnet underdet femte korstog, nemlig at Jerusalem (nå enreststat iAcre) skulle bli tildelt Damietta. Selv om han ignorerte avtalen satt han opp eterkebispedømme i byen (underlagtden latinske patriarken i Jerusalems autoritet), og brukte byen som en base for felttog mot muslimene i Syria.Al-Maqrizi, en muslimsk historiker som levde på 1400-tallet, forteller om et brev som Ludvig sendte tilas-Salih Ajjub. I brevet sto det:
Som du vet jeg er herskeren over den kristne nasjon vet jeg at du er herskeren av den muhammedanske nasjon.Al-Andalus' folk gir meg penger og gaver mens vi driver dem som kveg. Vi dreper deres menn og vi gjør deres kvinner til enker. Vi tar gutter og jenter som fange, og vi gjør hus tomme. Jeg har fortalt deg nok, og rådet deg til slutten, så nå hvis du avlegger den sterkeste ed til meg, og hvis du reiser til kristne prester og munker, og hvis du bærer nører foran mine øyne som et tegn på trofasthet mot korset, vil alt dette overtale meg fra å ikke nå deg og drepe deg på ditt kjæreste sted på jord. Hvis landet blir mitt så er det en gave for meg. Hvis landet vil være ditt, og du beseirer meg, så vil du ha overtaket. Jeg har fortalt deg og jeg har advart deg om mine soldater som adlyder meg. De kan fille åpne sletter og fjell, deres antall er som småsten. De vil bli sendt mot deg med ødeleggelsenes sverd.[6]
I november marsjerte Ludvig motKairo, nesten nøyaktig som Egypts ajjubidsultan,as-Salih Ajjub, døde. En styrke ledet avRobert av Artois og tempelridderne angrep en egyptisk leir vedGideila og rykket motAl Mansurah hvor de ble beseiret iet påfølgende slag, hvor Robert ble drept. Samtidig ble Ludvigs hovedstyrke angrepet avmamelukkenBaibars, en hærfører og fremtidig sultan. Ludvig ble beseiret selv, men han trakk seg ikke tilbake til Damietta før flere måneder senere, siden han forberedte seg på å beleire Mansourah, noe som endte med utstrakt sult og død for korsfarerne og ikke muslimene. I et utbrudd av ren lidelse utbrøt en tempelridder:
I mars1250 maktet Ludvig endelig å vende hjem til Damietta, men ble tatt til fanget underslaget ved Fariskur hvor hans hær ble tilintetgjort. Ludvig ble rammet avdysenteri, og ble kurert av en arabisk lege. I mai ble han frigjort mot 800 000 bezanter, hvorav halvparten skulle betales før kongen forlot Egypt, samtidig som Damietta også ble overgitt i henhold til avtalen. Etter dette reiste han umiddelbart fra Egypt og dro motAkko, en av de få kristne besittelsene i Syria.[8][9]
Ludvig inngikk en allianse med mamelukkene, som da varsultanen av Damaskus' rival. Fra en ny base i Acre begynte Ludvig å gjenoppbygge andrekorstogsbyer, særlig iJaffa ogSidon.[10] Selv omkongeriket Kypros hevdet herredømme over området var Ludvigde facto leder. I 1254 gikk Ludvig tom for penger, og hans nærvær var etterlengtet i Frankrike hvor hans mor og regentBlanka av Castilla hadde nylig dødd. Før han dro etablerte han en franskgarnison i Acre,kongeriket Jerusalems hovedstad etter at selve Jerusalem by ble tapt. Denne garnisonen ble betalt av Frankrike, og den forble i Acre fram til Acres fall i 1291.[11] Hans korstog var en fiasko, men han ble betraktet som enhelgen av mange, og hans nye berømmelse ga ham større autoritet i Europa enn det den tysk-romerske keiseren hadde. I 1270 forsøktehan et nytt korstog, men også dette ville ende med et tap.
Historien om det sjuende korstoget ble nedskrevet avJean de Joinville, som også deltok,Matthew Paris og mange muslimske historikere.
Det sjuende korstogets nederlag førte til mange poetiske svar fraoksitansketrubadurer.Austorc d'Aorlhac, som begynte å komponere kort tid etter korstoget, var overrasket at Gud ville tillate Ludvig IX å bli beseiret, men ikke overrasket av noen kristne ville dermed konvertere til islam.
I et litt senere dikt,«D'un sirventes m'es gran voluntatz preza», angrepBernart de Rovenac bådeJakob I av Aragón og Henrik III av England som forsømte sin plikt i å beskytte «sine len» somrei que conquer Suria («kongen som erobret Syria») hadde eid. «Kongen som erobret Syria» er en hånlig referanse til Ludvig som fortsatt var i Syria (1254) når Bernart skrev, sannsynligvis i håp om at engelske og aragónske konger ville utnytte den franske kongens fravær.
Bertran d'Alamanon kritiserteKarl I av Napolis forsømmelse avProvence i fordel for korsfaring. Han skrev en av sine siste verk, som sørger over kristendommens nedgang oversjøs, mellom det sjuende og åttende korstog (1260-1265).
