Grytehullsjø er en innsjø som er skapt ved at en tung, landbasert isblokk har ligget på bakken og skapt et trykk som gir nedsenking i jordskorpen - en såkaltdødisgrop. Selve dødisgropen er etgeologisk ogtopografisk fenomen som kan oppstå derdødisblokker blir liggende igjen når en isbre smelter. En finner ofte dødisgroper nede i daler eller inne mellom høyreliggende områder, og om gropen er fylt med vann kalles den en grytehullsjø.[1] Bunnen av gropa er ofte en myr. Bunnen av gropa kan være nesten helt flat, mens sidene er bratte, i blant nesten loddrette. Størrelsen er ofte ikke mer enn noe hundre meter i diameter.
I sisteistid låisolerte isblokker på bakken og skaptegroper. Noen steder skjedde det ved at isklumper under hovedisen ble dekket av stein og grus og ikke smeltet før lenge etter at hovedisen var borte. Løsmaterialer samlet seg rundt isblokken eller falt ned da den smeltet, og bygde opp en forhøyet kant som kranset inn den kommende sjøen. Det dannet seg et mer eller mindre sirkelrundt søkk somgrunnvann eller andre vannkilder fylte opp til en innsjø. I slike sjøer vokser ofte unike planteslag, fordi grytehullsjøer ofte (men ikke alltid) er svært næringsrike.
Vannmasser fra bresmeltingen førte etter siste istid med seg sand og grus. Etter hvert som elvene kom ut i flatere terreng sank hastigheten på vannet, og elva klarte ikke lenger å frakte så mye løsmasser. Elvegrus ble avsatt langs bunnen av elveløpet. De fleste breelvene smeltet seg tunneler under isen, men noen av elvene smeltet seg vei gjennom selve ismassene. Elevegrus i bunnen av disse tunnelene virket isolerende og bremset nedsmeltingen av isen som lå under. Noen steder ble den underliggende isen isolert i adskilte blokker. Når disse etter en tid smeltet, sank grusen ned, og det dannet seg karakteristiske groper i landskapet.
Grytehullsjøer kan være isolerte fra vassdragssystemer og ha stillestående vann. De ligger ofte i moreneområder med sand/silt, har stor grunnvannspåvirkning, en del har også stor vannstandsvariasjon, og noen har dessuten jern- og fosforrikt, stagnerende bunnvann som ikke blandes. Enkelte synes også å være naturlig relativt næringsrike med naturlige algeoppblomstringer. Ofte kan vannet være nesten helt svart og virke grumsete.
Det finnes grytehullsjøer en rekke steder på den nordlige halvkule der hvor det har ligget innlandsis. Flest grytehullsjøer finner vi i det sørligeCanada og iSibir, hvor ismassene har smeltet over store områder og etterlatt seg isfjell og sjøer. Sørvest forHudson Bay i Canada ligger det titusenvis av grytehullsjøer, over store områder preger de hele landskapet mellom de større elvene i delstateneManitoba og vestreOntario. Det er også klassiske, store sjøer påKoukdjuakslettene sør påBaffin Island.
Ellers finner vi slike sjøer blant annet iUSA (Minnesota,Wisconsin)),Finland, nordøstligeTyskland ogPolen, nordligeRussland,Estland, og på øyenMøn iDanmark. Det finnes også mange rundtAlpene, særlig iBayern og i sørøstreØsterrike iKärnten. En grytehullsjø danner parkdammen påKärsö gård ved innsjøenLångtarmen iEkerö kommun,Sverige. I USA er storbyenMinneapolis kjent for sine mange sentrumsnære grytehullsjøer som danner utgangspunkt for landlige parker sørvest for bysentrum.
Norge har flere forekomster på Østlandet. PåRomerike påØstlandet har vi den største forekomsten av grytehullsjøer i Norge, rundtGardermoen-området iUllensaker kommune. ISvenskestutjern har vannet ikke kontakt med det øvrige grunnvann. Ellers erNordbytjernet ogLjøgodttjern svært kalkrike. Alle disse vannene er enten vernet eller under biologisk overvåking.Elstad landskapsvernområde iEidsvoll kommune er et annet verneområde med grytehullsjøer, et tredje erGrimsmoen iFolldal. Det er også en grop vedDetsika iAlta.
|
|
|
|
|