| Charlotte Schimmelmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Магдалена Шарлотта Шубарт 10. aug.1757[1]  Skien | ||
| Død | 2. des.1816[1] (59 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Salongvertinne | ||
| Ektefelle | Ernst Heinrich von Schimmelmann (1782–1816) | ||
| Mor | Inger Løvenskiold | ||
| Søsken | Anna Sybille Schubart Herman Schubart Caroline Rudolphine Schubart | ||
| Nasjonalitet | Norge Kongeriket Danmark | ||
Magdalene Charlotte Hedevig Schimmelmann (født10. august1757 påFossum iNorge, død2. desember1816 iKøbenhavn) var en kjentsalongvertinne igullalderensDanmark.
Charlotte var født på Fossum som datter av Carl Rudolph Schubart (1714–59) ogInger Løvenskiold (1732–1808). Faren døde da hun var to år gammel, noe som medførte at moren tok henne med til Løvenskioldfamiliens danske godsLøvenborg hvor hun vokste opp sammen med sin søster.
Til tross for morens små kår fik Charlotte en fortreffelig oppdragelse, særlig under tilsyn av singudmor, den utmerkedegeheimerådinneM.C.H. Løvenskiold, født Numsen, på Løvenborg. Her opplevde hun for første gang det elegante liv og fulgte årets gang på et stort gods. Fru Løvenskiold var belest, dannet og velinformert, hvorimot hennes mann Severin Løvenskiold var en bondsk storgodseier.
Familien Løvenskiold var norsk og hadde tjent formuer på tømmerhandel, som den blant annet investerte i ett av paleene på Amalienborg. Familien Løvenskiold oppfattet Charlottes mors ekteskap med den forarmede Schubart som en kolossal og tragisk feiltakelse. Den tok seg av barna, gav dem en utdannelse, men overveide åpenbart aldri å tilby døtrene en egentlig medgift.
SøsterenSybille ble av ren inklinasjon gift medJohan Ludvig Reventlow til Brahetrolleborg. Sybille var familiens skjønnhet, mens Charlotte var dens skønnånd. Charlotte ble oppfattet som den kloke av søstrene, og det virker som om hun levde som en slags skyggetante i sin søsters nye familie. En litt skarp, mager kvinne.
Hun ektet25. mai1782 grevErnst Heinrich von Schimmelmann. Hans far skattmesteren var blitt forferdet ved tanken om at hans svermeriske sønn ønsket å gifte seg med dette sære kvinnemenneske, som han forøvrig slett ikke kjente. Men han døde; Ernst ektet Charlotte og ble minister etter kronprinsens statskupp.
Oppfylt av en ualminnelig kunnskapstrang, utrustet av naturen med fremragende evner og utpregede interesser i estetisk, filosofisk og politisk retning, utfylte grevinnen sin plass på glimrende måte. I begynnelsen fungerte hun ved Schimmelmanns side, men som årene gikk tog hun mere og mere over.
Paleet iBredgade, det senere Odd Fellow-Palæet, og landstedet Seelust, senere Sølyst, vedKlampenborg (om sommeren), dannet rammene om et internasjonalt liv i den overdådig rike overklasse. Charlotte ble salongvertinne og samlet eliten innenfor politikk, økonomi, diplomati og kunst på en i Danmark hittil usett måte.
Danmark hadde ingen kulturminister, så Ernst Schimmelmann hadde påtatt seg å hjelpe og lede danske kunstnere overalt i verden. Charlotte kappedes med ham om å støtte lovende begavelser. Med sin «Trang til at protegere» hadde hun alltid tanken henvendt på at «gjøre Erobringer for sit Fædreland i Aandens Verden». Således understøttet familien Schimmelmann via statsmidler den tyske dikterFriedrich Schiller i flere år. Understøttelsen førte til et varmt vennskap med Schiller, som etter hans død ble overført til hans enke.
Blant danske diktere hjalp SchimmelmannHenrik Steffens,Schack von Staffeldt,Jens Baggesen,Adam Oehlenschläger ogB.S. Ingemann fram. Men også komponistenJ.A.P. Schulz, fysikerenH.C. Ørsted, naturforskerenJoakim Frederik Schouw og arkeologenP.O. Brøndsted hørte til blant dem som fikk støtte hosmesénekteparet, og biskopJ.P. Mynster og billedhuggerenBertel Thorvaldsen inngikk også i kretsen.
Charlotte var i høy grad følsom og mottagelig, og som Schiller sa om henne, liberal i sin sentimentalitet, fordomsfri og vidtskuende i religiøs og politisk henseende, utrettelig i sin higen etter det gode og nyttige.
Hennes navn er knyttet tilJens Baggesen,Adam Oehlenschläger, Steffens, Schiller og Niebuhr, og hun underholdt dem med en mangeårig brevveksling, som vitner om hennes rike, varme hjerte og den forbausende mangfoldighet av interesser som beskjeftiget hennes tanker. Ved salongmøtene var også europeiske kulturpersonligheter som den tyske filosofenJ.G. Fichte, den sveitsiske teologenJohann Caspar Lavater og den franske forfatterenCharles Vanderbourg.
Charlotte og Ernst Schimmelmann, Lotte og Ernst, fungerte som et ubrytelig makkerpar. De nøt hverandres fullkomne fortrolighet. Charlotte ble av sin mann innviet i statssaker av enhver art og utnyttet sin enestående posisjon til å utøve innflytelse i regjeringsanliggender. Fra en udelt beundring forden franske revolusjon nådde hun med årene over en bestyrtet undren til en helhjertet avvisning.
Hun forstod å vinne de fremmede gesandters tillit og å avlokke dem hemmeligheter. At de stolte på henne, seas av deres innberetninger. HertugFrederik Christian II av Augustenborg og hans hustru Louise Augusta, kongens søster, var hennes fortrolige, og under den splittelse som hersket i Statsrådet i de skjebnesvangre dager omkringSlaget på Reden, gjennomførte hun en forsoning mellom Schimmelmann ogChristian Bernstorff, «saa at Fornuftens Stemme atter kunde gøre sig gjældende, inden det var for sent».
Iherdig, men forgjeves, arbeidet hun med sitt glødende hat tilNapoleon og Frankrike på en utsoning med England etter1807 og en tilslutning tilPreussen, men hun oppnådde kun å fjerne sin ektefelle mer og mer fraFrederik VI.
Jens Baggesen kalte henne for «kamæleonen», fordi hun hele tiden skiftet sinn og holdninger. Hun formådde å oppretholde vennskapet med hertugen av Augustenborg samtidig med at hun mottok hans fiende, romantikeren Steffens. Hun forsøkte gjentatte ganger å gripe inn i andre menneskers liv. Også som en Kirsten Giftekniv: hun forsøkte å avsette sin unge søsterdatter til en fremmed lykkejeger.
I hennes senere leveår ble hun hjemsøkt av svakelighet. Nå kunne man se de mindre behagelige sider av hennes karakter tydeligere: påståelighet, pirrelighet og omskiftelighet, somJacob Peter Mynster ogHeinrich Steffens omtaler. Hun brød seg verken om utvikling eller politikk. Hennes mann hadde en stor del av skylden for statsbankerotten, og familiens sorgløse liv sluttet i 1813. Dens formue var tjent på sukker, slaver og våpen, så inntetene sank kraftig. Ernst Schimmelmann var ikke lenger minister, Danmark hadde tapt krigen, Norge bleven del av det svenske rikes maktområde, og det glansfulle salongliv sluttet. Fra nå av var det Bakkehuset ogKamma Rahbeks borgerlige tevannssalong som ble norm og ideal.
Charlottes helbred ble gradvis nedbrutt. Hun døde 2. desember 1816.Schack von Staffeldt skrev et dikt til minne om «de danske Skjaldes Moder». Hun som engang hadde åpnet sitt hus for tusenvis av mennesker, ble fulgt av en håndfull tilSankt Petris tyske kirke, hvor hennes kiste står ved siden av Ernst og hans første hustru Emilie Rantzau. Der er ingen kristne symboler på kisten.
Hun skrev tilLouise Stolberg omMarezolls prekener, og hun sendte Frederik VIs dronningMarie Sophie Frederikke et eksemplar.
Charlotte og Ernst fikk ingen barn sammen, men adopterte to døtre, som ble oppdratt som medlemmer av familien.
En del av hennes korrespondanse er bevart, men størstedelen gikk visst tapt da Odd Fellow-Ordenen overtok det schimmelmannske palæ og ryddet loftet.[2][3]