François Marie Charles Fourier (født7. april1772 iBesançon iFrankrike, død10. oktober1837 iParis) var en fransk utopisk sosialist og filosof. Det var han som myntet ordetféminisme i 1837; så tidlig som i1808 hadde han argumentert at en utvidelse av kvinners rettigheter var det grunnleggende prinsipp for alt sosialt fremskritt.
Charles Fourier var sønn av Marie og Charles Fourier, en velstående kledehandler. Faren døde da Charles var ti år gammel. Charles Fourier fikk sin utdannelse ved det lokale jesuittkollegiet, og tjenestegjorde deretter i den franske armé.
I en tid arbeidet han som kjøpmann iLyon, men ble ruinert i 1793 og livnærte seg deretter som kontorist.
Fourier ble opprørt over forretningsmoralen innen samfunnet, og det bidro til å dra ham mot sosialistiske idéer. Han debuterte som forfatter i 1808 og skrev senere en rekke sosialpolitiske arbeider, hvoriblant de sentraleLe nouveau monde industriel et sociétaire (1829-30) ogThéorie de l'unité universelle (utgitt posthumt i 1841).[6]
Han utmyntet termenféminisme så tidlig som i 1837, og allerede i 1808 argumenterte han for at kvinnenes rettigheter er en av prinsippene for den sosiale utvikling.
Den samtidige influens var temmelig stor, blant annet i1848-revolusjonen, det utopiske eksperimentetBrook Farm og den velkjentePariskommunen. Under 1900-tallet er Fourier blitt trukket frem av surrealistene og situasjonistene.
Han kritiserte den borgerlige sivilisasjon, hvor fattigdom og elendighet vokser frem i takt med rikdommens vekst. Overflod og mangel går hånd i hånd, og ingen får oppfylt alle behov eller avløp for alle tilbøyeligheter. Fremfor alt anså Fourier det borgerlige samfunns arbeidsdeling for et problem.
Arbeidsdelingen er årsaken til at privateiendommen kommer til å fungere avstumpende på mennesket, mener Fourier. Utgangspunktet er en kritikk av den undertrykkelse av drifter, følelser og alt sanselig som han opplevde i sin samtid. Kritikken er fremadrettet. Han oppstiller en detaljert plan for et alternativt samfunn, Stammefellesskapet. Målet med samfunnsforandringen er å lede de sanselige og følelsesmessige behov inn i det han kalleren harmonisk bane. Fourier foregriperSigmund Freuds forestilling om at «det fortrengte venner alltid tilbake, men det vender demonisk tilbake». HvisNero som gutt hadde fått naturlig avløp for sin tilbøyelighet for å svelge i blod – for eksempel ved å arbeide i et slakteri – i stedet for tvert om å bli tuktet for denne lidenskap, var han kanskje ikke blitt en sykelig blodtørstig despot som voksen, foreslår Fourier.
Sansene og driftene skal settes fri så lenge alle involverte har glede av det, og ingen lider overlast derved. Fourier ville selv i dag fremstå som en særdeles radikal fortaler for den seksuelle frigjøring. Men alle typer av drifter og tilbøyeligheter skal kultiveres, så deres aldri onde natur kan utfolde seg fritt. Fourier oppregner med en usedvanlig nyansert innsikt og ubornerthet disse forskjelligheter mellom mennesker, noe som fårKarl Marx til å tale om «Fouriers kolossale visjon av mennesket». Den visjonære franskmann foraktet alt det ensformige, rutinen, det simple og det tvungne. Disse onder skulle ikke minst forhindres i å sette seg igjennom i det tross alt nødvendige arbeide.
Tanken er original: I første omgang går han i stikk motsatt retning av hva man skulle forvente. Han oppsplitter arbeidet enda mer, enn den unge industri hadde funnet på at gjøre på hans tid. Arbeidet organiseres i Serier og Grupper. For eksempel:
A-Serien av rosengartnere
Gruppen av bonderosengartnere
Gruppen av hybenrosengartnere
Gruppen av dyrkere av den gule rose
B-Serien av kjøkkenarbeidere
Gruppen av oppvaskere
Gruppen av avtørkere
Gruppen av potetskrellere
Slik dannes det et utall av forskjellige serier og undergrupper. Hvert av disse arbeidslag er dannet slik at det svarer til en bestemt hovedtilbøyelighet hos en rekke mennesker. Et Stammefellesskap skal derfor være akkurat nettopp så stort at det kan dannes serier som svarer til enhver mulig hovedtilbøyelighet hos mennesket.
Nå er poenget at ethvert menneske har en lang rekke forskjellige tilbøyeligheter. Derfor skal hvert individ ikke kun arbeide i en gruppe. Det er tvertimot meningen at man skal velge seg inn på opp til 50 forskjellige grupper – gjerne fordelt på 50 forskjellige serier – i løpet av en uke. Man arbeider en eller høyst halvannen time i en gruppe. Så fortsetter man til den neste, og så videre. På den måte når arbeidet aldri å bli ensformig, man får brukt alle sine mentale og kroppslige evner, og man får utfoldet alle sine vesentligste tilbøyeligheter.
«En mann kan f.eks. befinne seg:
klokken 5 om morgenen, i en gruppe av hyrder,
klokken 7, i en gruppe av jordarbeidere,
klokken 9, i en gruppe av gartnere.
Tidsrommet på to timer er det lengste opphold der er antagelig, hvis lidenskapene skal inngå i et harmonisk samspill, da begeistringen ikke kan vedlikeholdes lengre enn to timer.» (Stammefellesskapet, Charles Fourier, side 88.)
Også de vitenskapelige sysler forestiller Fourier seg organisert som et ledd i denne arbeidsdeling. Det er ikke vanskelig å se parallellen til den unge Marx' visjon om å jage om morgenen, fiske om ettermiddagen, drive kvegavl om aftenen og bedrive kritikk etter maten. Marx er imidlertid ikke like så åpenmunnet med hensyn til sin utopi, og hans kritikk av oppsplittelsen mellom åndelig og kroppslig arbeide tyder på at han snarere forestiller seg å gjenforene arbeidsprosessene enn å oppsplitte dem ytterligere og gi alle en bit av det hele.
Til gjengjeld er der ingen tvivl om at Marx tar Fouriers viktigst forutsetninger med seg, nemlig at menneskets naturlige lidenskaper ikke alene er gode når de utfoldes fritt. De harmonerer også absolutt med frembringelsen av de nødvendige midler til livets opphold og lidenskapenes materielle tilfredsstillelse. Serier og grupper av arbeidsoppgaver svarer nøye til serier og grupper av menneskelige tilbøyeligheter.
I sin kritikk av arbeidsdelingen er Marx tydelig inspirert av Fourier. Denne rubriserte Marx ganske visst litt hånlig som utopisk sosialist, men det har ikke forhindret franskmannen i å «smitte av». Marx nevner iParisermanuskriptene Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter (MEW, Ergb. 1, side 534.). Her er fremmedgjørelsens og ufrihetens årsak.
Marvin Chlada, Andreas Gwisdalla:Charles Fourier. Eine Einführung in sein Denken, Alibri, Aschaffenburg 2014,ISBN 978-3-86569-180-4
Bernhard Becker:Karl Fourier. Nebst einem Anhang: ‚Der Social-Palast oder das Familistere in Guise‘. Mit dem Portrait Fourier's und einer Abbildung seines Phalanstere. Wilhelm Bracke jr., Braunschweig 1874
August Bebel:Charles Fourier. Sein Leben und seine Theorien. J. H. W. Dietz, Stuttgart 1888 (Internationale Bibliothek 6) (Neue Aufl. Reclam, Leipzig 1978 und Röderberg, Frankfurt 1978ISBN 3-87682-441-9)
Cole, G. D. H.;Den sosialistiske tenkningens historie. Bind I. Forløperne, 1789-1850 (Nisus Forlag, 2013).
Christo Mutafoff:Zur Geschichte des Rechts auf Arbeit mit besonderer Rücksicht auf Charles Fourier. Wyß, Bern 1897 (Berner Beiträge zur Geschichte der Nationalökonomie 10)
Guenter Behrens:Die soziale Utopie des Charles Fourier. Köln 1977 (Univ. Köln, Philos. Fak., Diss. von 1976)
Daniel Guérin: »Vorwort«, In: Charles Fourier:Aus der neuen Liebeswelt. Über die Freiheit und die Liebe. Wagenbach, Berlin 1977ISBN 3-8031-2032-2 (s.o.)
Dietrich-Eckhard Franz:Fourier, François-Marie-Charles. In:Philosophenlexikon. Von einem Autorenkollektiv. Hg. Erhard Lange, Dietrich Alexander. Dietz, Berlin 1982, S. 282–287
Walter Euchner (utg.):Klassiker des Sozialismus. Bd. 1Von Gracchus Babeuf bis Georgi Walentinowitsch Plechanow. C. H. Beck, München 1991ISBN 3-406-35089-5, S. 32
Michael Winter:Fourier, Charles. In: Bernd Lutz (Hrsg.):Metzler Philosophen Lexikon. Von den Vorsokratikern bis zu den neuen Philosophen. Metzler, Stuttgart 2003ISBN 3-476-01953-5, S. 228–231
_(1).jpg)
