| Carl Schmitt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. juli1888[1][2][3][4] Plettenberg (Kongeriket Preussen,Det tyske keiserrike)[5] | ||
| Død | 7. apr.1985[1][2][4][6] (96 år) Plettenberg (Vest-Tyskland)[7] | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, geopolitiker,politiker | ||
| Akademisk grad | Juris Doctor[8] habilitasjon[8] | ||
| Utdannet ved | Ludwig-Maximilians-Universität München (studieretning: lov og rett)[8] Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin (studieretning: lov og rett)[8] Universität Straßburg (–1910) (akademisk grad: kandidat nauk i juss)[8] | ||
| Doktorgrads- veileder | Fritz van Calker[8] | ||
| Ektefelle | Pavla Dorotić[9] Duška Schmitt[9] | ||
| Søsken | Auguste Schmitt | ||
| Barn | Anima Schmitt de Otero[10] | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[8] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Plettenberg | ||
Carl Schmitt (født11. juli1888 iPlettenberg iprovinsen Westfalen ikongedømmet Preussen ikeiserdømmet Tyskland, død7. april1985 samme sted iVest-Tyskland) var en tysk jurist, rettsteoretiker og politiskfilosof.
Han var en av 1900-tallets mest kjente og samtidig også omdiskuterte tenkere rundt spørsmålet om politisk maktutøvelse.[11] Schmitt plasserte seg i en katolsk filosofisk tradisjon, og er kjent som kritiker avliberalismen, og hans liberalismekritikk har fått en bred appell til svært ulike lesere over store deler av det politiske spekteret; han omtales avRune Slagstad som «en av den konservative revolusjonens teoretikere med et tankevekkende gjennomslag også på venstreradikalt hold».[11] Han har særlig vært omstridt på grunn av sitt ambivalente forhold tilnasjonalsosialismen under regimets første år, og han har blitt omtalt som «det tredje rikets kronjurist»; på den annen side kom Schmitt etterhvert på kant med nazistene og ble i stor grad isolert fra 1937. Hans verker har blitt lest og diskutert av en rekke tenkere, så forskjellige somWalter Benjamin,Leo Strauss,Jürgen Habermas,Friedrich Hayek,Jacques Derrida,Hannah Arendt,Susan Buck-Morss,Giorgio Agamben,Jaime Guzmán,Antonio Negri,Slavoj Žižek ogAvital Ronell.[12]
Tiden etter den kalde krigen har vært preget av fornyet faglig interesse for Schmitt, og hans tenkning har særlig vært innflytelsesrik innennykonservatismen i USA fra 1990-årene og fremover.[13] Schmitt har også fått stor innflytelse i Kina i det 21. århundre, etter at hans arbeid utkom på kinesisk rundt årtusenskiftet, og hans tenkning har påvirket kinesisk syn på statens rolle og nye sikkerhetslover.[14]
Etter studier i stats- og rettsvitenskap iBerlin,München ogStrassburg tok Schmitt i1915 den juridiske doktorgrad oghabiliterte seg ved universitetet i Strassburg. I1921 ble han tilknyttet universitetet iGreifswald, og utga avhandlingenDie Diktatur, hvor han undersøker det statsrettslige grunnlaget forWeimarrepublikken, og tydeliggjør rikspresidentens sterke stilling.
I1922 ble han professor ved universitetet iBonn, hvor han med sitt skriftPolitische Theologie konkretiserte sin autoritære statsteori, som utgikk fra hans katolske grunnholdning. IDie geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus rettferdiggjør han utviklingen av autoritære styresett.
Fra1926 var han professor ved handelshøyskolen i Berlin, frem til han1932 vendte tilbake til universitetet i Bonn, hvor han i skriftetDer Begriff des Politischen videreutvikler sin statsrettslære. Samme år representerte han den tyske riksregjeringen underFranz von Papen, som han var en personlig venn av, under prosessen mot den suspenderte sosialdemokratiskeprøyssiske regjeringen.
Mellom 1933 og 1945 var han professor vedHumboldt-universitetet i Berlin. Han ble først utnevnt til prøyssisk statsråd og var redaktør forDeutsche-Juristen-Zeitung, men etter at en nasjonalsosialistisk avis hadde sitert tidligere uttalelser av ham hvor han kritiserte nasjonalsosialistenes raselære, ble han isolert i økende grad fra omkring 1937. Etter krigen forble han vitenskapelig og politisk isolert, men viet seg til folkerettslige studier og utga i 1950 et av sine hovedverk,Der Nomos der Erde.
Han var en av de mest kjente og omstridte stats- ogfolkerettsjurister i det tyvende århundre. Han argumenterer bl.a. for atdiktatur kan være mer meningsfullt demokratisk enndemokrati, og er særlig blitt oppfattet somfascismens maktfilosof. Han var også en av de viktigste kritikere av politiskliberalisme. Schmitt ble sett på som en moderneMachiavelli, og brydde seg ikke om å foreta moralske vurderinger. Han hevdet at siden de liberale ikke var i stand til å aksepteremakt og konflikter som de grunnleggende realitetene i den politiske prosessen, hadde de falsifisert politikkens natur og det politiske språket, og de mente at fornuftig diskusjon og økonomisk innrømmelser kunne løse alle konflikter. De hadde videre hevdet den oppfatning at staten var en sammenslutning som var avhengig av kompromisser mellom sosiale grupper. Denne teorien hadde underWeimarrepublikken gjort Tyskland til en usammenhengende masse administrative enheter som regjeringen ogRiksdagen ikke greide å styre. En av hans sterkeste meningsmotstandere var den østerrikske juristenHans Kelsen.[trenger referanse]
Schmitt mente også atkrig følger av fiendskap. Krig kan således rettferdiggjøres av deneksistensielle følelsen av at den gruppa en tilhører, er truet av fienden og må forsvare seg, eventuelt ved et angrep. Gode ledere er dermed de som klarer å samle folket og sende dem mot en fiende.[trenger referanse]
Schmitts arbeider streifer ved siden av stats-,forfatningsrett og filosofi også disipliner somstatsvitenskap,sosiologi,historie,teologi oggermanistikk.
Tiden etter den kalde krigen har vært preget av en fornyet interesse for Schmitt i statsrett og politisk teori. Hans arbeider anses blant annet å ha påvirketnykonservatismen iUSA, og argumentasjonen tilAlberto Gonzales og John Yoo for å begrunne Bush-regjeringenskrig mot terror ligger nært opp til Schmitts tenkning. Professor David Luban viser til at den amerikanske juridiske databasen Lexis.com har fem referanser til Schmitt i perioden mellom 1980 og 1990, 114 mellom 1990 og 2000, og 420 mellom 2000 og 2010, med nesten dobbelt så mange de siste fem årene som de foregående fem.[13]
I 2023 skrevRune Slagstad at «Carl Schmitt var en av den konservative revolusjonens teoretikere med et tankevekkende gjennomslag også på venstreradikalt hold», og siterte habermasianeren Richard Bernstein som konstaterte at Schmitt-renessansen fra slutten av 1900-tallet og fremover var blitt «en ren tsunami» av globalt format der «entusiasmen for Schmitt deles av tenkere over hele det politiske spekteret fra ytre venstre til ytre høyre».[11]
I Kina har Schmitt blitt møtt med stor faglig interesse i det 21. århundre, etter at han ble oversatt til kinesisk av Liu Xiaofeng på begynnelsen av 2000-tallet. Ifølge tidsskriftetThe Atlantic utløste utgivelsen av Schmitts arbeid på kinesisk en «Schmittfeber» med innflytelse innen jus, statsvitenskap og filosofi i Kina, som gjorde ham til en del av den gjengse faglige kanon i Kina. Schmitt har blant annet blitt brukt til å begrunne nye sikkerhetslover i Kina som har innskrenket ytringsfriheten.[14]
