 | Denne artikkelentrenger flere eller bedrereferanser forverifikasjon. Du kanforbedre denne artikkelen ved å legge innreferanser tilgode kilder.Hvem som helst kanfjerne kildeløst materialeuten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye{{Trenger referanse|dato=2025-04}} etter påstanden.2021-11 |
| Bruno Bauer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. sep.1809[1][2][3][4] Eisenberg | ||
| Død | 15. apr.1882[1][5][6] (72 år) Neukölln | ||
| Beskjeftigelse | Filosof,teolog,skribent | ||
| Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin Friedrich-Wilhelms-Gymnasium | ||
| Nasjonalitet | Sachsen-Altenburg | ||
Bruno Bauer (født6. september1809 iEisenberg iThüringen iTyskland, død13. april1882 iRixdorf vedBerlin) var entyskfilosof,historiker ogteolog.
Brunol Bauer var sønn av porsellenmaleren Friedrich Wilhelm Bauer (død 1853) og hans hustru Caroline Wilhelmine. Hans brødre var Egbert Bauer (født 1809, død etter 1882) ogEdgar Bauer. Han var elev vedFriedrich-Wilhelms-Gymnasium i Berlin og studerte så protestantiskteologi vedUniversitetet i Berlin under hegelianernePhilipp Konrad Marheineke ogErnst Wilhelm Hengstenberg. Han tok doktorgraden og habiliterte i mars 1834.
Bauer begynte sin publisistiske løpebane i 1835, idet han forsvarte den spekulative teologi motDavid Friedrich Strauß' evangeliekritikk.[trenger referanse] Som representant for vendrehegelianismen fikk han overdratt seg utgivelsen av annen og (og i forhold til Marheinkes fullstendig omarbeidede) utgave avGeorg Wilhelm Friedrich HegelsReligionsphilosophie.
Bauer var først dosent iBerlin og fra 1839 iBonn. Han ble oppfattet som venstrehegelianismens ledende anfører, ved siden avLudwig Feuerbach.[trenger referanse]
Bauer, som var hegelianer, diskuterte blant annet forskjellene igudsoppfatning hos ulike kulturer. Fra og med 1840 utgav Bauer en lang rekke verker der han tok til orde for atJesus Kristus ikke er en historisk person, men enmyte som oppstod i ensynkretistisk kontekst.[7]
I skrifteneKritik der evangelischen Geschichte der Synoptiker (1841-42) forsøkte han å påvise at evangeliene var litterære produkter og uten historisk gehalt. Dermed ble han i 1842 nødt til å slutte i undervisninfsstillingen. Under de nærmeste påfølgende år syslet han først og fremst med profanhistorie, men gjenopptok senere til bibelkritiske forfatterskap med verk somKritik der paulinischen Briefe (1850-52) ogKritik der Evangelien und Geschichte ihres Ursprungs (1850-51), der han fornekter at Jesus eksisterte. I et senere arbeide,Christus und die Cäsaren. Der Ursprung des Christentums aus dem römischen Griechtentum (1877), fremstiller han kristendommen som et produkt avstoisismen ogFilons filosofi. Han markerte seg også med sterke antijødiske standpunkter.
