Knud Knudsen tilhørte dem som ville fornorske det danske skriftspråket, og kalles oftebokmålets far.[1][2]
Bokmål er en av to offisiellemålformer av norsk skriftspråk, hvorav den andre ernynorsk. I skrift har 87,3 % bokmål som hovedmål i skolen.[3] Etter skriftreformene avriksmål i 1987 og bokmål i 1981 og 2005 er det lite som skiller bokmål og riksmål i alminnelig bruk.
Det har blitt anslått at mer enn 20 % av befolkningen iNorge snakker såkaltstandard østnorsk, den alminnelige formen av talt bokmål påØstlandet.[4][5] Det er også sosiolekter i andre deler av landet som anses som talemålsvarianter av bokmål, mest kjent er såkalt «fintrønder» iTrondheim[6] og «penbergensk» iBergen.
Henrik Wergeland var blant de første som drog det danske skriftspråket i norsk retning.Peter Andreas Munch (og senereJohan Storm) var sterkt imot fornorsking av det danske skriftspråket. Han likte Ivar Aasens landsmålsprosjekt, men kunne ikke tenke seg å skifte ut det danske skriftspråket.Bjørnstjerne Bjørnson lot seg beundre av landsmålsprosjektet, men vendte seg senere mot målsrørsla på grunn av målet om å kvitte seg helt med det dansk-norske bokmålet som offisielt skriftspråk.Knut Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur i1920 forMarkens Grøde skrevet på den nye målformen. I artikkelenSproget i Fare (1918) argumenterte han for at det norske skriftspråket skulle vende tilbake til dansk og utvikle seg derfra på egen hånd.
Iunionen med Danmark var detgamle norske språket ikke offisielt godkjent[trenger referanse] og fra 1600-tallet av var det rådende skriftspråket i Norgedansk. Blant overklassen i landet utviklet det seg et muntlig «høytidsspråk» med det danske skriftspråket som rettesnor.[trenger referanse] En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog».[7] Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt åknote, med «hand har lært at knote» som eksempel.Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.[8], mens et vanligere begrep erdannet dagligtale - hvilket hentyder at det ikke var et språk for allmuen på den tiden.
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkaltedannede dagligtale. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet.[8] Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900.[5]
Dansk-norsken kan kalles etkoinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, mentransplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk avretroflekser ogtykk l, og i noen grad bløte konsonanter.[8]
En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater,Christiania Theater, åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 derBjørnstjerne Bjørnson ogAasmund Olavsson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser.[8] Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket i Norge.
Norske diktere hadde siden midten av 1700-tallet benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, men det var først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte medHenrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst iDet Norske Studentersamfund, derJohan Sebastian Welhaven ogPeter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere.[8]
Mens Wergeland begrenset seg til enleksikalsk fornorsking, tok førstLudvig Kristensen Daa og senere særligKnud Knudsen til orde forortofone ellerlydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stume (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus),c,ch ogq for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), ogph for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.[8]
Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket påden almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund, med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P.A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhverplanlagt språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk atforegribe ogfremskynde Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».[8]
Underspråkmøtet i Stockholm var Knud Knudsen en sentral person. Blant møtets vedtak var å avskaffe store forbokstaver i substantiv og å innføre bokstavenå foraa. Ingen vedtak var offisielle, men fikk likevel stor betydning, og flere er senere blitt gjeldende.[9]
I 1885 godkjente Kirkedepartementet sjuende utgave avJacob Jonathan Aars’Retskrivningsregler til Skolebrug til skolebruk. Denne medførte at substantiv (ikke egennavn) fikk liten forbokstav i skolen, men de var fortsatt brukt i avisspråk og litteraturen ellers.[9]
I verketHvem skal vinne? fra 1886 foreslo Knudsen tolv punkter med aktuelle endringer:
Innføring av harde konsonanter:kage →kake
Fjerne stumd etterl ogn dersom den ikke var der historisk:finde →finne (av norrøntfinna), men derimotholde (av norrønthalda)
Fjerne stumd ogt førs:bedsk →besk
Fjernej føre,æ ogø:køre forkjøre
Endringer i fortid av verb av typennå:nåede →nådde
Endringer i fortid av verb av typenspre:spredte →spredde
Skifte utv medg, sette inng der den var falt bort og ta bortg i ord dersom den historisk ikke hadde vært der:Have →Hage,due →duge,valg →val
Forkorte ord i tråd med uttalen:have →ha,Fader →Far
Norske skrivemåter:Mælk →Mjølk,nøgen →naken
Norsk flertallsbøying i han- og intetkjønn:Heste →Hester,Huse →Hus
Fjerning av stumt:Huset →Huse,funnet →funne
Minke mengden av ord med tyske forstavinger og endinger soman-,be-,-het og-else
Han førte også opp tre til, som var mer langsiktige:
Innføring av diftongeneau,ei (somej) ogøy (somøj)
Innføring ava i bøyingsendinger:Bakker →Bakkar,kaster →kastar,kastede/kastet →kasta
Et eget hunkjønn
Flere av Knudsens forslag er blitt vedtatt senere, han får derfor iblant tittelenbokmålets far.
I 1907, etter 15 års planlegging, kom den første språkreformen som hadde som mål å fornorske det danske skriftspråket, og den bygde i stor grad på Knudsens ideer.Johan Storm stod som en sterk autoritet innen språkvitenskapen, og uten motstanden hans kunne reformen ha kommet både tidligere og gått lenger.[10] Flere av endringene var allerede tatt i bruk før det offisielle vedtaket, blant annet var både harde konsonanter og norsk flertallsbøying innført i en del ord i Nordahl RolfsensLæsebog for Folkeskolen.[9]
Ordetbókamál ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet blebogmaal ogbogsprog brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til det som etterhvert ble til nynorsk.[11] I innstillingen til Landsskoleloven av 1889 inneholdt § 73 setningen: «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, [...]»[12] Denne setningen ble imidlertid fjernet under Stortingets behandling av loven, og man endte opp med: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.»[13] I forbindelse med endringer i lærerskoleloven i 1929 falt forslagene om å endre navnet tilriksmål ellerdansk-norsk med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer iLagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.[7]
I perioden 1907 til 1929 var det offisielle navnet på rettskrivningenriksmål, selv om dette navnet ikke fantes i noen lovtekst. Det varBjørnstjerne Bjørnson som gjorde dette navnet kjent. Dette skjedde i en tale han holdt 23. oktober 1899, egentlig til inntekt for omkring 140 fiskere som omkom iTitran-ulykken ti dager tidligere. I denne talen gikk han til angrep på det framvoksende landsmålet. Tre dager senere foresloHåkon Løken, Venstre-politiker og redaktør iDagsposten, å organisere riksmålsfolket, noe Bjørnson ikke hadde nevnt i talen sin. Flere riksmålsfolk tok tak i tanken og grunnla Norsk Rigsmaalsforening 28. november, med Hjalmar Falk som formann.[14][15] Det var også Løken som opprinnelig lanserte navnetrigsmaal (iDagsposten 10. juli 1899).
Riksmålsforbundet har i 2017 tatt til orde for at bokmål skal få navnetnorsk eller igjen den gamle betegnelsenriksmål, hvilket har avstedkommet protester franynorskhold.
Med rettskrivingsendringene i 1907, innført vedkongelig resolusjon[7], fikk bokmålet harde konsonanter, dobbeltkonsonanter, fornorska flertallsbøying av substantiv og fortid på-et for tidligere-ede. Idannet dagligtale, som Knudsen i første omgang ville rette seg etter, var slik bøying allerede vanlig. Endringene var ikke helt konsekvente, slik at det fortsatt skulle hetesaglig, endasag hadde blitt tilsak. Flere riksmålsfolk var motstandere av endringene. Blant dem var Bjørnstjerne Bjørnson, som grunnlaRiksmålsforeningen samme år (fra 1909 kalt Riksmålsforbundet).[15]Aftenposten innførte endringene først i 1923, og endte med det bruken av det danske skriftspråket i Norge.
Rettskrivingsendringene i 1917 gikk lenger enn dem i 1907, og innførte flere av Knud Knudsens forslag. Endringene medførte blant annet flere harde konsonanter, valgfritt-a i fortid for-et (kasta tillatt forkastet), innføring av diftonger i visse ord, fjerning av «uhistorisk»d, endring avv tilg i visse ord (skog forskov) og hunkjønn (e(i) lita jente). Pronomenetjeg kunne skrivesje oghun kunne skriveshu. Reformen innførte også bokstavenå foraa. I tråd med ønsket om å samle bokmål (da kaltriksmål) og nynorsk (da kaltlandsmål) tilsamnorsk kom det inn flere landsmålsord og -former ved sida av de tradisjonelle, danske. Noen ord fikk også fornorska skrivemåte (dusj fordouche). Reformen møtte motstand fra konservativt hold, og førte til opprettinga avRiksmålsvernet i 1919.
Samnorsktanken hadde støtte fra alle de demokratiske partiene, med unntak avHøyre.[16] 1938-reformen videreførte denne ideen, men skilte seg samtidig fra 1917-reformen ved at flere av de nye formene var obligatoriske. Noen ord som ennå ikke hadde fått hard konsonant fikk det i 1938 og flere ord fikk diftonger. En del ord fikk obligatorisk hunkjønnsbøying, og noen fikk obligatoriske fornorskinger (deriblantbru forbro,fram forfrem ogsju forsyv).Kløyvd infinitiv kom inn som tillatt sideform til gjennomførtinfinitiv på-e.
At flere av endringene var obligatoriske vekte så mye motstand hos riksmålsbevegelsen, som fortsatte å bruke Bjørnsons navn på målformen, skilteriksmål ut som en egen, privat målform. I dag refererer ordetriksmål først og fremst til denne. 1938-reformen gav nynorsken en oppsving, og nynorskandelen økte med mer enn 50 prosent på få år. I 1944 nådde nynorsken et toppunkt, og andelen førsteklassinger som hadde bokmål som hovedmål lå på omkring to tredjedeler av befolkningen.[17]
Under den tyske okkupasjonen av Norge villeGulbrand Lunde sette et nasjonalsosialistisk preg på norsk rettskriving. Arbeidet endte i 1941-reformen, folkelig omtalt som «nazireformen». Riksmålsforbundet og NS-styret gikk sammen om å annulere 1938-reformen, og det uttalte målet med 1941-reformen var å få slutt på «det kohtske knot» fra 1938 og det mislykka prosjektet der målet var å få til en samlenormal med arbeiderpreg. Reformen gikk i stor grad i konservativ retning, men visse bånd skulle knyttes tilbake til norrønt. Det medførte stryking av hunkjønns- og verbformer på-a. Det skulle derimot heteheim,veg ogno, som skulle skifte ut både det «danske»nu og det «uskjønne»nå. Det oppstod uenighet mellom dem som ville ha tysk og dem som ville ha nordisk preg på språket, noe som endte i uklare regler.[16]
Media tok i bruk 1941-reformen, men den slo ikke gjennom i skolen. En gikk tilbake til 1938-reformen etter krigen. Motstanden mot 1938-reformen avtok ikke, og i 1951 arrangerte riksmålsbevegelsenForeldreaksjonen mot samnorsk.
Etter at det hadde blitt mange likestilte former etter 1938 var målet i 1959 å skrumpe inn valgfriheten, enten ved å gjøre hovedformer til sideformer, eller ved å ta ord helt ut av offisiell rettskriving. Mengden ord med obligatorisk diftong eller a-ending gikk ned, mens de mest norske formene ellers fikk bli hovedformer. I tillegg til å være en «opprydningsreform», betydde reformen også noen endringer. Noen ord fikkv- forhv-, deriblant utgikkhverken til fordel forverken, ogviss kom inn ved sida avhvis. Sideformenhu gikk dessuten ut til fordel forho. I det offentliggjorte framlegget til rettskriving stod blant annetskyti som tillatt sideform tilskutt og andreperfektumsformer på-i etteroslodialekten. Disse formene var ikke med i det endelige framlegget.[18]
Språkstriden hadde ført til så mye uenighet atVogt-komiteen var blitt oppnevnt i 1964 for å vurdere språksituasjonen i Norge. Komiteen førte blant annet til utskiftning avNorsk språknemnd medNorsk språkråd, der også riksmålsbevegelsen lot seg representere. 1981-reformen medførte at en del eldre former igjen fikk status som likestilte former, deriblantfrem,bro ogsyd ved sida avfram,bru ogsør. Alle hunkjønnsord kunne dessuten få-en, i noen tilfeller som sideform.
Myndighetene gikk offisielt bort ifra samnorskpolitikken i 2002, men bruddet komde facto med 1981-reformen.
2005-reformen er den hittil siste reformen i bokmål. Den førte først og fremst til oppheving av systemet med hoved- og sideformer, og at rettskrivningen ble lagt nærmereriksmål. Lite brukte former frasamnorsk er utelatt, mens mye brukte former fra riksmål ble tatt inn. Eksempler er former somraud,fekk,flaum,ho og kløyvd infinitiv er tatt ut, menshverken ogsyv igjen er tillatt (derimot ikketyve,tredve ognu, hvilket fremdeles skiller bokmål fra riksmål). Substantiv på-ning kan bøyes som hunkjønnsord, alle hunkjønnsord har valgfritt-a/-en og de aller fleste verb med-a eller-et i fortid har nå likestilte endinger. Noen unntak er gjort, slik at det kan hetebygd ellerbygget ogrøykt ellerrøyka, men ikkebygga ogrøyket. En del sterke verb har også fått ny bøying i fortid. Der det før hetbraut ellerbrøt heter det nåbrøyt ellerbrøt.
Substantiv har ett av tre kjønn,hankjønn,hunkjønn ellerintetkjønn. Alle hunkjønnsord kan også bøyes som hankjønnsord, og valget tas individuelt for hvert ord. Det gjør det mulig å bruke hunkjønnsbøying på noen ord og hankjønnsbøying på andre, men også å utelate hunkjønn helt. De fleste substantiv i bokmål følger en eller flere av bøyingene vist i tabellen. Noen unntak er ord av typenbok, som får vokalskite i flertall (bøker), og lånord fra latin på-us og-um, som kan ha delvis bevart bøyingsformene fra latin.
Adjektiv bøyes i bokmål i fem former: hankjønn, hunkjønn, intetkjønn, flertall og bestemt form. Hunkjønn faller stort sett sammen med hankjønn, i blant også med intetkjønn, mens flertall ofte faller sammen med bestemt form. I blant er det sammenfall i alle former.
Prosodien eller språkmelodien følger stort sett de lokale dialektene. Det vil si at standard østnorsk har samme tonefall som østlandsdialektene,penbergensk har samme tonefall som den folkelige bergensdialekten og så videre. Dette er den viktigste grunnen til at penbergensk i stor gradhøres ut som annen bergensk og at standard østnorsk i stor gradhøres ut som annen østlandsk. Et unntak for standard østnorsk ogfintrønder er fremmedord somlatin,militær,sivil ogprosti. Her skiller de seg fra østnorske dialekter ved at de har trykket på siste staving. Dialektene har tradisjonelt hatt trykket på første staving.
Fonologien eller lydsystemet følger også dialektene i stor grad, men tradisjonelt har det vært større forskjeller, særlig i østnorsk. Knud Knudsen slo i 1856 fast at «den tykkel [...] regnes for 'simpel' Udtale». Dette gjelder til en viss grad ennå, men i dagens standard østnorsk er tykkl likevel akseptert der skriftspråket harl. Dialektene har også tradisjonelt tykkl der skriftspråket harrd, men dette høres sjelden i bokmålsnært talemål.
Imorfologi eller bøyningsverket skiller bokmål seg fra dialekt, særlig med bøyningsendelsen-et i preteritum og perfektum partisipp av svake verb, og ved helt eller delvis sammenfall mellom han- og hunkjønn («felleskjønn»). Disse trekkene finnes ikke i norske dialekter med unntak av bergensk bymål.
Ved bøyning av verb var endelsen-a sjelden i dannet dagligtale, om formen i det hele fantes.[19]P.A. Munch mislikte «det platte, aldeles pøbelaktige «a»» han hørte ble brukt «konseqvent hos den lavestePøbel i de mere fordærvede Egne».[20] I dag er endelsen-a formelt sidestilt med-et, men har fremdeles mindre utbredelse.
I substantivbøyingen era-endelser vanlig i en del hunkjønnsord, men bokmål følger likevel ikke alltid systemet i dialektene. For eksempel er «jenta» vanligere enn «kvinna», selv om begge er hunkjønn og hara-endelse i dialekt.A-endelsene står sterkest i ord som har tilknytning til natur og folkeliv, for eksempel «elva», «gata», «hytta» og «bygda», men brukes også mye i noen frekvente ord som «boka». Denne bøyingsformen innebærer imidlertid i seg selv ikke noe egentlig hunkjønn, siden kjennetegnet på grammatisk kjønn er at andre ordsamsvarsbøyes med substantivet.[21] Formelt sett har skriftlig bokmål tre kjønn i denne forstand, men hankjønnsformene avadjektiver ogdeterminativer er tillatt i hunkjønn slik at det i praksis kan skrives med to kjønn: felleskjønn ogintetkjønn. I tokjønnssystemet, som altså tillatera-endelser, heter det både «en liten roman», «den lille romanen» og «en liten bok», «den lille boka» i motsetning til «et lite eventyr», «det lille eventyret». Dette til forskjell fra radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialekter der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: «ei lita bok». Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystema-endelsene konsekvent fører med seg, er når determinativet «min», «din» eller «sin» kommer etter substantivet; det heter «kuami», ikke «kuamin», selv om det kan hete «min ku» eller «se kua, den ermin».[22][23]
Syntaktisk samsvarer bokmål stort sett med dialektene, ikke dansk. Det heter for eksempel normaltden beste måten ogmidt på lyse dagen med overbestemt substantiv,båten min med etterstiltdeterminativ, ogde tok stolene sine (dansk: deres).[19]
Den tradisjonelleoslodialekten, også kaltoslomål,vikamål,Oslo Øst-mål,folkelig oslomål ellerOslo bymål klassifiseres i norsk dialektforsking som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord.[24] Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer somgutta ogbåta der vikværsk harguttane ogbåtane, fra vikværsk har den fortidsformer somkasta oghoppa der midtøstlandsk harkaste oghoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former somguttene,båtene,kastet oghoppet.
Den følgende tabellen viser noen viktige tilfeller hvor tradisjonelt bokmål og standard østnorsk har fulgt dansk heller enn de eldre østlandsdialektene. Det er også ført opp radikale bokmålsformer, men former som er lite brukt står i parentes.
Forskjeller mellom bokmål og den tradisjonelle oslodialekten
Dansk
Bokmål/standard østnorsk
Oslodialekt
tradisjonell
radikal
Opposisjon mellom hannkjønn og hunkjønn
nei en lille mand en lille kvinde
nei en liten mann en liten kvinne
ja en liten mann ei lita kvinne
ja en liten mann ei lita kvinne
Opposition mellom hankjønn og hunkjønn i bestemt flertall
^«1 av 9 har nynorsk som hovudmål i skolen».SSB (på norsk nynorsk). Besøkt 12. januar 2023. «11,6 prosent av elevane i grunnskolen har nynorsk som hovudmål. Bokmål utgjer 87,3 prosent. Den resterande prosenten har eit anna språk som hovudmål.»
^abcEinar Lundeby (1966).«Stortinget og språksaken».Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964. Arkivert fraoriginalen 24. juli 2011.
