Blot (avnorrøntblót) var en rituellnorrøn offerfest til ære forde norrøne gudene. Til blotet hørte som regelofring av mat ogrituellslakting avdyr, men ogsåmat ogdrikke. Blodet fra offerdyret ble stenket på deltagerne og på vegger og inventar i blothuset som ble kalt «hov», «horg» eller «ve». Vedgildet ble kjøttet kokt til det felles blotgildet, og det ble drukket «minne» til guder og forfedre. Blot kunne også holdes utendørs ihellige lunder, slik som Barrelunden derSkirnismål beskriver atFrøy ogGerd møttes.
I skriftlige kilder fra tidligmiddelalder er det dokumentert fire store blot (høytider), som delte året inn i fire kvartaler. Fravintersolverv tilvårjevndøgn tilsommersolverv tilhøstjevndøgn. Det er altså 28 dager (fire syvdagersuker) etter hver av disse merkedagene, som hver ble markert med et stort blot; fire uker etter vintersolverv kommidtvinterblot, fire uker etter vårjevndøgn komsommermål, fire uker etter sommersolverv kommidtsommerblot og fire uker etter høstjevndøgn komvinternettene. Høytidene var altså nært knyttet opp motsolen og bestemtemånefaser, og var således bevegelige.
Ulike ofringer beskrives iEgils saga,Flateyjarbók ogÁgrip, men Snorre er mest utførlig. IYnglingesaga forteller han: «Mot vinteren skulde de blote for godt år, midtvinters for grøde. Det tredje blot skulle være om sommeren, det var seiersblot.»[1] IYnglingatal forteller han om kongeneOlav Tretelgja ogDomalde som selv ble ofret da det fremgikk at de ikke var lykkemenn,[2] slik konger ble forventet å være.[3]
Thietmar av Merseburg skriver i det11. århundre at juleblotet iLejre påSjælland (ofte omtalt som «Lejreblotet») holdes hvert niende år i januar. Der ble det ofret 99 mennesker og 99 hester, og dessuten hunder og haner, til gudene. Mest berømt er troligvølseblotet, som beskrives iOlav den helliges saga og gjennomAdam av Bremens nedskrivninger[4] om det store niårsblotet iGamla Uppsala omkring år 1076, som også beskriver menneskeofring. Det fantes også mindre regionale blotkulter og fruktbarhetsriter.Diseblot ble holdt for kvinnelige sagnvesener somåsynjer,valkyrjer ognorner.Alveblot var knyttet tilforfedredyrkelse og nevnes iAustrfararvisur i Olavssagaene.[5]
Den svenske religionshistorikeren Andreas Nordberg viser at det bundne måneåret ivikingtiden var knyttet til ensyklus med en varighet på åtte år. Forklaringen er at åttesolverv nesten går opp med 99måneverv, og at en bestemt månefase på det nærmeste sammenfaller med en bestemt dato isolåret hvert åttende år. Nordberg mener at de store blotene i Lejre og i Gamla Uppsala, som skriftlige kilder hevder ble holdt hvert niende år, i realiteten refererer til åtteårs-syklusen, idet Nordberg mener kildene leggermiddelalderens (og Adam av Bremens) «inkluderende» tellemåte til grunn når de beskriver de åtte årene som «hvert niende».[6]
I kristen tid forbødGulatingsloven bloting: «Vi skal ikke blote til hedensk gud eller tilhauger eller horger. Men om noen blir kjent skyldig i det, da har han forbrutt hverpenning av sitt gods. Han skal gå tilskrifte og bøte tilKristus. Men om han ikke vil, da skal han fare ut av vår konges land. men om noen blir kjent skyldig i å legge opp hauger eller bygger hus og kaller det horg, eller reiser opp stang og kaller dennidstang, da skal han bøte tre merker for det tilbiskopen og gå til skrifte og bøte til Kristus. Men om han ikke vil, da skal han fare ut av vår konges land.»[7]