Balearene (spansk:Islas Baleares;katalansk:Illes Balears – direkte oversatt «Slyngekasterøyene») er en øygruppe iMiddelhavet utenfor østkysten avSpania. Øyene utgjør til sammen 5 014 km² og dannerprovinsen og denautonome regionen Balearene medPalma som administrasjonssenter. De fire største øyene erMallorca,Menorca, ogPityuseneIbiza ogFormentera. I tillegg kommer en del mindre øyer. Øygruppa har en befolkning på 1 107 220 (2016).[2]
Balearene har et mildt klima ogturisme er en svært viktig næringsvei. Jordbruket er også viktig, særlig på Mallorca. Innbyggerne snakker for det mestekatalansk. Det er mange fortidsminner på Balearene, for det meste etterfønikerne,romerne ogmaurerne.
Det offisielle navnet til Balearene påkatalansk erIlles Balears, mens det påspansk er kjent somIslas Baleares. Begrepet «balearisk» er avledet fragresk (Γυμνησίαι/Gymnesiae og Βαλλιαρεῖς/Balliareis).[3] PålatinBaleares.
Om opprinnelsen til de to antikke greske og latinske navnene for øyene —Gymnasiae ogBaleares — har de klassiske kildene kommet med to teorier.
I henhold til den greske poetenLykofron fra Kalkis’ Alexandradikt ble øyene kalt forGymnesiae Γυμνησίαι (gymnos, γυμνός, i betydningen naken på gresk, se ogsåGymnasion) ettersom øyenes beboere ofte var nakne, antagelig grunnet øyenes varme klima året rundt.
Greske ogromerske skribenter har generelt avledet navnet på folket fra deres dyktighet med slyngen (baleareis βαλεαρεῖς, fraballo, βάλλω: gresk i betydningen «å skyte/avfyre»), skjøntStrabon mente at navnet var avfønikisk opprinnelse. Han observerte at det var det tilsvarende ordet på fønikisk for soldater med lette rustninger som grekerne ville ha kalt forgymnetas, γυμνῆτας.[4]
Rotordetbal peker dog mot en fønikisk opprinnelse, og som synes knyttet til den semittiske gudenBaal. Den tilfeldige likheten med det greske rotordet ΒΑΛ (i βάλλω,ballo), koblet med befolkningens syssel, vil gi hendig bakgrunn for den vanlige greske praksis med knytte stedsnavn til noe som passer overens med deres eget språk. At navnet i utgangspunktet ikke var gresk, foruten at det første greske navnet heller ikke synes å ha vært Βαλεαρεῖς (Baleareis), men Γυμνησίαι (Gymnesiai), det førstnevnte var navnet som den opphavelige befolkningen benyttet, foruten ogsåkartagerne (fønikerne) ogromerne.[5] Det sistenevnte navnet, for hvor to fantasifulleetymologier allerede blitt nevnt, var sannsynligvis avledet fra den lette utrustningen til soldater fra øyene (gymnetae γυμνῆται).[4]
Lite er nedtegnet om de eldste innbyggerne på øyene, skjønt det eksisterer mangelegender. Fortellingen som ble formidlet av poeten Lykofron om at grekere fraBoiotia ble kastet nakne i land på øya, er åpenbart diktet opp for å forklare navnetGymnesiae. Det er også en tradisjon at øyene ble kolonisert av grekere fraRhodos etterTrojakrigen.[4]
Øyene har en meget blandet befolkning hvor det er fortalt mange merkelige fortellinger om deres ulike skikker. I en del fortellinger er det sagt at folket gikk nakne eller kun kledd i saueskinn, derav navnet på øyene (et eksempel på feilaktig populæretymologi), inntil fønikerne fikk dem påkledd med vide tunikaer. I andre fortellinger gikk de nakne kun i de varmeste sommermånedene.
Andre legender hevder at øyboerne levde igrotter og kunstige huler, at de var kjente for sitt kvinnebegjær og ville gi tre eller fire menn som løsepenger for en kvinne, at de ikke hadde gull- eller sølvmynter, og forbød import av edelt metall slik at de som var leiesoldater kunne få betaling i vin og kvinner framfor penger. Deres bryllup- og gravskikker var særskilte for romerske reisende, slikDiodorus Siculus formidlet det.[6]
Utsyn over fjellkjeden Serra de Tramuntana på Mallorca.
Ibronsealderen bygde øyboernetalaioter,megalittstrukturer som utgjorde en del avtalayotkulturen, og de var kjent for sin dyktighet med slynge. Som slyngekastere tjenestegjorde de somleiesoldater, først for kartagerne og senere for romerne. De dro i krigen i en løs tunika med kun et lite skjold og et kastespyd svidd i enden, noen ganger med en liten jernspiss. Deres hovedvåpen var slyngen som hver mann bar tre stykker av bundet om midjen,[7] eller somDiodorus Siculus beskrev det: en rundt pannen, en rundt kroppen og en i hånden. De tre slyngene hadde ulik lengde for å kaste steiner av ulik størrelse. De største slynget de med så mye kraft som om de ble kastet med enkatapult, og de var meget treffsikre. De øvde på dette siden barndommen. En populær fortelling at mødrene ga barn brød først når de hadde klart å skute det ned fra en stolpe med slyngen.[8]
Fønikerne tok besittelse av øyene allerede ioldtiden.[9] Spor fra deres kolonisering er bevart i byenMago påMenorca. Etter atKartago falt for romerne, synes øyene å ha blitt uavhengige og forstyrret ikke romerne,[10] men romerne fant uansett et påskudd for anklage øyboerne forpiratvirksomhet. De ble erobret avQuintus Caecilius Metellus, som deretter fikk det ekstra etternavnetBalearicus, i123 f.Kr.[11] Metellus bosatte 3000 romerske og spanske kolonister på den største øya og opprettet byenePalma ogPollentia.[12] UnderRomerriket tilhørte øyene byenCarthago Nova i Spania i denprovinsenHispania Tarraconensis hvor de utgjorde det fjerde distrikt under regjeringen til enpraefectus pro legato. Øyene ble senere gjort til en egen provins kaltHispania Balearica, antagelig i delingen av riket under keiserKonstantin den store.[13]
De to største øyene, de egentlige baleariske øyene i deres historiske forståelse, hadde et antall meget gode havner, skjønt med bratte klipper i munningene, noe som krevde forsiktighet og dyktig navigering ved ankomst. Begge øyene var meget fruktbare, unntatt for det som romerne satt mest pris på, vin og olivenolje.[14] Deres klovdyr hadde godt omdømme, særligmuldyrene på de mindre øyene. De hadde et stort antallharer og var frie for giftigeslanger.[15] Blant desnegler som romerne verdsatte som mat var det en art fra Balearene som ble kaltcavaticae ved at de ble avlet i grotter.[16] Det fremst mineralproduktet var en rød jord som ble kalt forsinope og som ble benyttet av malere.[17] Deresrosiner og bek er nevnt av den romerske militærlegenDioskorides.[18]Diodorus Siculus hevdet at befolkningen på hans tid på de to øyene utgjorde rundt 30 000 øyboere.
Den delen avMiddelhavet som lå øst forSpania, rundt Balearene, ble kalt forMare Balearicum,[19] ellerSinus Balearicus.[20]
Vandalene under sin lederGeiserik erobret øyene en gang mellom 461 og 468 e.Kr. i løpet av deres krig motRomerriket. Imidlertid på slutten av 533 eller tidlig i 534 etterslaget ved Ad Decimum mellom vandalene og den østromerske hæren ledet av generalBelisarius, som markerte begynnelsen på slutten for vandalenes herredømme generelt, etablerteØstromerriket ny kontroll over øyene. Keisermakten minsket brått i den vestlige delen avMiddelhavet etter atKartago falt formuslimenes framrykning ogumajjadene etablerte seg iNord-Afrika i698. I707 ble også øyene underlagt, men fikk lov til å beholde inntil videre sine tradisjoner og religion, og til dels en viss form for selvstyre. Øyene utgjorde en strategisk og profitabelt gråsone mellom de stridende religiøse områdene på hver sin side av Middelhavet, detkristne nord og detmuslimske sør. Øyene ble herjet av dendanske vikingenBjørn Jernside, som verken var muslimsk eller kristen, sammen med hans brorHastein under deres hærtokt i Middelhavet i859-862.
Øyene ble i stor grad benyttet som base forsjørøveri og i902 besluttetemiratet Córdoba, øyenes nominelle overherrer, å invadere. På1000-tallet havnet emiratet i borgerkrig og fragmenterte i mindre stater kalttaifa.Mujahid al-Siqlabi, hersker av taifa Dénia, sendte en flåte for å ta kontroll over øyene i1015 og benyttet dem som baser for påfølgende angrep motSardinia ogPisa. I 1050 gjorde øyenes muslimske guvernørAbd Allah ibn Aglab opprør og etablerte den uavhengige taifa Mallorca.
Korstoget herjet Palma i1115 og avsluttet øyenes tid som en stor sjømakt, men deretter trakk angriperne seg tilbake. Innenfor et år ble de utsatte øyene erobret av de muslimskealmoravidene som hadde en aggressiv, militant tilnærming til religion som speilet korsfarerne. De fikk undertrykt de relativt tolerante miljøet under Cordoba. Almoravidene ble erobret og avsatt i Nord-Afrika og i Spania av det rivaliserendealmohadene i 1147.Muhammad ibn Ganiya, en fordringshaver fra almoravidene, flyktet til Palma og etablerte sin hovedstad her. Hans dynasti, Banu Ghaniya, søkte etter allierte i deres forsøk på å gjenvinne deres kongedømme, noe som førte dem til Genova og Pisa. I 1184 ble en militær ekspedisjon sendt for å gjenerobreIfriqiya (kystområdene av dagensTunis, østligeAlgerie og vestligeLibya), men det endte i nederlag. I frykt for represalier gjorde innbyggerne på Balearene opprør mot almoravidene, og aksepterte amohadenes overherredømme i 1187.
Den siste dagen av 1229 erobret kongJakob I av Aragón Palma etter tre måneders lang beleiring. Resten avMallorca fulgte raskt etter.Menorca falt det følgende året ogIbiza i 1230. I 1236 solgte Jakob I de fleste av øyene tilPeter I, greve av Urgell for grevskapet Urgell i Spania. Peter I ble herre av Balearene og styrte fra Palma. Etter at han døde uten en arving i 1250 gikk øyene etter avtalen tilbake tilAragóns krone.
Jakob I døde i 1276 og delte opp sine besittelser blant sine sønner i sitt testamente. Testamentet opprettet det nyekongedømmet Mallorca fra Balearene og to grevskap på fastlandet som ble gitt til hans sønnJakob II. Imidlertid hadde testamentet bestemt at det nye kongedømmet skulle værevasall avkongedømmet Aragón som ble gitt til hans eldre brorPeter III. På grunn av friksjoner av være underlagt vasallforholdet, allierte Jakob II seg med paveMartin IV ogFilip III av Frankrike mot sin bror idet aragonske korstoget, noe som førte til en ti år okkupasjon av Aragón før øyenes status ble gjenopprettet ifreden i Anagni i 1295. Imidlertid fortsatte spenningene mellom kongedømmene i flere generasjoner inntil Jakobs sønnesønnJakob III av Mallorca ble drept av invasjonshæren til Peters sønnesønnPeter IV i slaget vedLluchmayor i1349. Balearene ble da underlagt direkte inn under kongedømmet Aragón.
I 1476 bleFerdinand II, konge av Aragón, ogIsabella I, dronning av Castilla, gift, og således ble de to kongedømme forent. Etter deres død ble deres respektive områder styrt felles ved deres barnebarn, keiserKarl V av Det tysk-romerske rike. Det kan bli betraktet som opprettelsen av den moderne spanske stat, om enn desentralisert i de ulike territorier innenfor de forente kroner som opprettholdt deres særskilte historiske lover og privilegier.
Balearene, så lå utkanten av det spanske riket, ble hyppig angrepet og herjet av muslimskebarbareskpirater fra Nord-Afrika. Den lille øya Formentera ble faktisk helt oppgitt for en tid av dens befolkning. I 1514, 1515 og 1521 ble kystene av Balearene og på det spanske fastlandet angrepet av tyrkiskekaperskip under kommando av denosmanske admiralen,Hayreddin Barbarossa.
Menorca ble endelig gitt tilbake til Spania vedfredstraktaten i Amiens i 1802 etter den siste britisk okkupasjonen som hadde vart fra 1798 og til 1802. Den fortsatte tilstedeværelsen av den britiske marinen betydde at Balearene aldri ble okkupert av franskmennene underNapoleonskrigene.
Øyene kan bli ytterligere gruppert (slik som under middelalderen) med Mallorca, Menorca og Cabrera som Islas Gimnesias (katalanskIlles Gimnèsies) og Ibiza og Formentera som Pityuserne (katalanskIlles Pitiüses).
Det er et antall mindre øyer eller holmer som ligger nær de større øyene, som Es Conills, Es Vedrà, Sa Conillera,Dragonera,S'Espalmador, S'Espardell, Ses Bledes, Santa Eulària, Plana, Foradada, Tagomago, Na Redona, Colom, L'Aire, og videre.
Klimaet er mildt og tørt. Terrenget består av berg, høyereliggende områder og lavland. Foruten Menorca, som har store sletter, er øyene høytliggende. Mallorca og Ibiza er kuperte med store skogsområder.[21]
^abcStrabon, xiv. s. 654;Plinius den eldre, l. c «The Rhodians, like the Baleares, were celebrated slingers»; Silius Italicus iii. 364, 365:«Jam cui Tlepolemus sator, et cui Lindus origo, Funda bella ferens Balearis et alite plumbo.» jf.«Balea´res» i:Dictionary of Greek and Roman Geography (1854), viaPerseus
^Diodorus, men Plinius den eldre lovpriste både deres vin som deres korn, xiv. 6. s. 8, xviii. 7. s. 12: men de to skribentene snakker faktisk om to adskilte tidsepoker.
^Strabon; Plinius den eldre, c., viii. 58. s. 83, xxxv. 19. s. 59;Varro R. R. iii. 12;Claudius, H. A. xiii. 15;Solinus 26.
