 | Denne artikkelentrenger flere eller bedrereferanser forverifikasjon. Du kanforbedre denne artikkelen ved å legge innreferanser tilgode kilder.Hvem som helst kanfjerne kildeløst materialeuten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye{{Trenger referanse|dato=2025-05}} etter påstanden.2023-02 |
Bøddel er en person som fullbyrderdødsdommer. Man kan være bøddel i en selvstendig stilling, eller man kan opptre som bøddel som følge av at man er i en annen stilling, for eksempelfengselsbetjent ellersoldat.
Skarpretter (fra lavtysk, opprinnelig kun ved halshugging[1]) er en bøddel som brukerøks ellersverd som arbeidsredskap. Skarpretter var den offisielle norske betegnelsen for den person for foretok avlivninger (eksekusjoner) av personer etter straffeloven. Yrket ble ellers i Norge omtalt som «mestermann», eller i eldre tider med den latinske tittelen «carnifex» («kjøtt-maker»).
Opprinnelig var bøddelen (avtyskbüttel) skarpretterens assistent. Mens skarpretteren foretok avrettingen av personer med skarpe våpen (sverd ellerøks), brukte bøddelen andre metoder (henging, bålbrenning). Han var også den som foretoktortur som avstraffelse for en forbrytelse.
Etterhvert ble imidlertid bøddel og skarpretter to synonyme begreper.
Yrket bøddel var et yrke som gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Bødler ble sett på som urene, og man kunne ikke røre ved ting en bøddel hadde rørt, og for all del ikke en bøddel selv. Akkurat som kongeslektene giftet de seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.
I norsk historisklovverk forekommer ikke betegnelsen bøddel. Den offisielle betegnelsen for den person som foretok avretting av personer i Norge varskarpretter. I Nord-Norge holdt tittelen «mestermand» seg og opptrer blant annet i folketellingen av 1801. Den latinske tittelen carnifex ble brukt blant annet om Bodø-bøddelen «Christophor Carnifex» ved folketellingen av 1701. Fra gammelt av hadde de fleste større byer og landdistrikter egne skarprettere. Etter hvert som dødsstraffen ble sjeldnere og mindre hyppig iverksatt i Norge fra 1750 av, ble antallet skarprettere gradvis redusert.
Samtidig steg også skarpretterens lønn og anseelse. Opprinnelig ble lønnen utredet av de større byene, men i tillegg måtte hvert hus på landet svare «mestermandstold». Denne måtte imidlertid skarpretteren innkreve selv, og han hadde få maktmidler hvis det ikke ble betalt. Opprinnelig var en rekke av våre skarprettere benådede straffanger, eller i noen tilfeller (blant annet skarpretter Paulsen iStavanger på1600-tallet) dødsdømte forbrytere som ble benådet. Utover1700-tallet begynte de egentlige skarpretterslektene å etablere seg i de største byene, slik som familien Lædel i Christiania. I Bergen og Trondhjem hadde skarpretterne ogsåkirurgi som bierverv, til dels med protester fra de vanlige kirurger i de nevnte byene. I Christiansand unngikk skarpretter Froholdt det problemet ved å praktisere som dyrlege. De nordnorske bødlene var ofte bønder eller likefrem husmenn, og betydelig underbetalt i forhold til sine kolleger lengre sør.
Det var i 1801 én skarpretter for hvert av stiftene Akershus, Christiansand, Bergenhus og Trondhjem, samt én for Helgeland, én for Lofoten og Vesterålen (betjente også Senja og Tromsø) og én i Finnmark, i alt syv. Skarpretteren i Christiania var også militær skarpretter for hæren. Marinen hadde ikke egen skarpretter. Den norske skarpretteren hadde fra begynnelsen av oppgaven å henrette folk med sverd (frem til 1780) eller øks, brenne dem levende (frem til 1757), brenne halshuggede lik (frem til 1833), henge dem (frem til 1789), og teoretisk måtte han også kunne drukne folk. Han skulle også brenne bøker og skrifter hvis nødvendig, brennemerke tyver i pannen eller på ryggen, hugge av hender eller fingre på falsknere og menedere og stå fortortur av grove mordere og majestetsforbrytere. Innenfor militær strafferett måtte han i tillegg kunneradbrekke.
Skarpretterembetet ble i 1806 i Lofoten og Vesterålen inndratt etter Jens Fredriksens død, og skarpretteren for Helgeland og Salten fikk hele området opp til Finnmark.
Da skarpretteren i Christiansand,Nils Froholdt, døde i 1824, ble embetet stående ledig.
Da skarpretter Sivert Nielsen i Finnmark døde i 1832, ble heller ikke hans stilling besatt.
Den 19. desember 1837 ble det så gjort en revisjon av skarprettervesenet slik atChristiansands stift ble delt mellom Akershus-skarpretteren (som fikkTelemark og agderfylkene) og Bergenhus-skarpretteren (som fikkRogaland). Skarpretteren i Trondheim skulle overta hele Nord-Norge så snart skarpretteren i Helgeland døde.
Skarpretteren døde deretter i 1845 iHelgeland,Carl Frederik Wenberg, og hans embete ble inndratt til fordel for den trondhjemske skarpretter.
Guttorm Lædel i Christiania døde deretter i 1846, og den bergenske skarpretter overtok hans område.
Den 2. juli 1849, da den trondheimske skarpretterLars Hyll hadde sagt opp sin stilling, ble det bestemt at det kun skulle være en skarpretter i hele landet. Vervet gikk til den bergenske skarpretterSamson Isberg.
Fra 1868 av var detTheodor Larsen som var rikets skarpretter; han foresto de siste fire henrettelsene som ble utført med øks i Norge. Da dødsstraffen ble gjeninnført i 1945 ble tittelen skarpretter ikke tatt opp igjen.
På 1700-tallet opererte skarpretteren med følgende takster for sitt arbeid:[2]
