Arkitektur er i utgangspunktet kunsten å planlegge, utforme og oppførebyggverk, og ordet kan betegne både prosessen fram til ferdig byggverk, det ferdige byggverket og kunnskapen om bygging. I tidens løp har begrepet utvidet seg til også å omfatte all utforming av menneskers fysiskemiljø, bådelandskap,byer,interiører,møbler, gjenstander og informasjonsteknologi. Den svenske arkitekturhistorikerenElias Cornell har definert begrepet i denne kjente kortversjonen: «arkitektur er estetisk organisering av praktisk virkelighet».
Som oftest blir arkitektur plassert mellomteknikk oghumaniora og knyttes til ulikebyggeoppgaver. Den kunstneriske delen av arkitekturfaget finner vi i begrepetbyggekunst, og den kommer til uttrykk ilov om åndsverk, som gir arkitekturen status som åndsverk med opphavsrett for skaperen av verket.
Grensene mellomarkitektur forstått sombyggekunst i motsetning til folkeligbyggeskikk og alminnelig nyttebetontbygging er uklar og omstridt.
Arkitekten og forfatterenOdd Brochmanns definisjon er beslektet med Elias Cornells: «Arkitektur er en organisasjon av det fysiske miljø med den hensikt samtidig å tilfredsstille rådende praktiske og åndelige behov.» Problemet med denne definisjonen er at den også kan inkludere folkelig byggeskikk og andre former for byggevirksomhet, slik at den tilslører både sampillet og motsetningene mellom de to viktige tradisjonene i bygningshistorien.[1]
Ordet «arkitektur» er avledet avlatinarchitectura, som er lånt fra det greske ordetαρχιτέκτων (arkhitékton), sammensatt avαρχι- (archi-), «hoved- eller sjef-», ogτέκτων (tékton), «taktekker, tømrer, murer eller byggmester». Grunnbetydningen er altså en «overbyggmester».
Den tidligste kjente definisjon av arkitekturens oppgaver skriver seg fraantikken.Vitruvius skrev i det 1. århundre av vår tidsregning verketTi bøker om arkitektur,De architectura, og inkluderte bådebyplanlegging og planlegging avfestninger. Vitruvius mente at arkitekturen må forene:
Holdbarhet (firmitas) – byggverk må være stabile, varige og motstandsdyktige mot påkjenninger.
Nytte (utilitas) – byggverk må være brukbare og formålstjenlige.
Skjønnhet (venustas) – byggverk må være vakre og til gleder for menneskene.
I den snevre forståelsen av arkitekturbegrepet omfatter det kunsten eller vitenskapen å planlegge utformingen av menneskets bygde miljø – møtet mellom det menneskeskapterom ognaturen, og samspillet mellom mennesket og dets omgivelser. Dermed omfatterklassisk arkitektur forskjellige aspekter og kan betegne:
Bygninger eller bebyggelse som tillegges særlig betydning eller kunstnerisk kvalitet.
IArkitekturleksikon gjengirArne Gunnarsjaa en rekke tidligere definisjoner, for så å gjøreet forsøk på en oppsummerende definisjon:
Arkitektur er kunsten å løse en byggeoppgave ved først å analysere og formulere oppgavens problemer på basis av de forskjellige og ofte selvmotsigende behov og krav som fremmes, og analysere tomtens og stedets spesielle stedskarakter, for så å besvare oppgaven ved å gi den visuell form og helhet, i sammenheng med stedets karakter, samtidig som tekniske, konstruktive, funksjonelle, samfunnsmessige, symbolske og økonomiske krav er løst; slik at det skapes en syntese – en arkitektonisk helhet – av sted og byggverk, og legge til rette for menneskenes liv og virke i dette, slik at livet kan finne sted; alt realisert i en bestemt teknisk/konstruktiv utførelse og med et bestemt visuelt formuttrykk; en karakteristisk formal organisering: en bestemt stil.[2]
Videre er arkitektur manipulering av rom og et spørsmål om både estetiske og funksjonelle hensyn. En liten inngangsvestibyle i en bygning er nødvendig for å holde vind og kulde eller varme og regn ute, men det er like viktig for å gi en visuell overgang fra utendørs til interiør i bygningen. De lune sovealkovene i tidlige huleboliger tjente ikke bare til å uttrykke menneskets ønske om mindre og mer intime rom for personlig bruk, men ga beskyttelse mot trekk og kulde. Mye i våre menneskeskapte strukturer er bygget av naturlige materialer, og det må huskes at disse materialene har naturlige farger og teksturer som vanligvis er overlegne alt mennesket kan lage kunstig.[3]
Det har gjennom tiden vært en rekke stilarter innen arkitektur, noen av dem er:
Klassisk arkitektur (samlebetegnelse forGresk arkitektur ogRomersk arkitektur): Inkluderer dorisk, jonisk og korintisk stil, kjent fra antikkens Hellas og Roma
Romansk arkitektur: Karakterisert av massive steinvegger, runde buer og små vinduer
Gotisk arkitektur: Kjent for sine spisse buer, ribbehvelv og store glassmalerier
Renessanse: Inspirert av antikkens arkitektur, med symmetri, proporsjoner og geometriske former
Barokk: Preget av dramatikk, store kontraster og rike dekorasjoner
Rokokko: En videreføring av barokken, men med lettere og mer lekne former
Klassisisme: Tilbake til enkelhet og eleganse, inspirert av antikkens arkitektur
Historisme: Bruker elementer fra tidligere stilarter, ofte i en eklektisk blanding
Jugendstil (Art Nouveau): Organiske former, asymmetri og dekorative detaljer inspirert av naturen
Sveitserstil: Fremherskende i nordeuropeisk trearkitektur
Funksjonalisme: Fokus på funksjon og enkelhet, med minimal dekorasjon
Postmodernisme: Kombinerer elementer fra ulike stilarter, ofte med et lekent og ironisk uttrykk
24. juli 1827 vedtokStortinget enbygningslov forChristiania. Innstillingen angir fem formål: brannforebyggelse, fri ferdsel og god adkomst til eiendommer, sykdomsforebyggelse, soliditet og sluttelig «at Bygningsmaaden ikke fornærmer Publicums æsthetiske Sands». Stortingskomiteen skilte mellom «den alminnelige bebyggelse» som skulle underlegges strenge regler, og «den skjønne bygningskunst», som krevde lempeligere bestemmelser.[4] Dette er kanskje det tidligste skriftlige vitnesbyrd i Norge om en bevisst distinksjon mellom to nivåer av bebyggelse. Uttrykkene kunne like gjerne ha vært omskrevet med «byggeskikk» og «arkitektur», men byggeskikksbegrepet var ennå ukjent.
Distinksjonen mellom to nivåer har lang hevd også på engelsk. ISeven Lamps of Architecture (1848) definererJohn Ruskin arkitektur som tilføyelsen av skjønnhet og andre aktverdige trekk ut over det nødvendige i en bygning, ogNikolaus Pevsner[5] poengterer den bevisste hensikt å oppnå en estetisk virkning som gjør tingen til noe mer enn bare en bygning. Han brukerKatedralen i Lincoln som eksempel på et arkitekturverk, mens sykkelskuret utenfor bare er en bygning. Den svenske arkitekturforskerenBjörn Linn nevner disse to som talsmenn for eneksklusiv arkitekturdefinisjon, i den grad de hevder at bevisst estetiserende hensikt bare kan påvises for visse objekter. Problemet er at den store gruppen bygninger de utdefinerer fra arkitekturen, ikke får noen annen betegnelse enn «bygning».[6]
NMBU, Institutt for Landskapsplanlegging, Ås (5 år - landskapsarkitektur)
Yrkestittelenarkitekt er ikke en beskyttet tittel i Norge. Tidligere ble de som studerte arkitektur ved et norsk godkjent lærested tildelt gradensivilarkitekt. Etter omleggingen av gradssystemet ved utdanningsinstitusjonene i Norge ble denne graden endret tilmastergrad i arkitektur. I dag benytter arkitekter som er medlem av Norske arkitekters landsforbund yrkestittelen arkitekt MNAL eller sivilarkitekt MNAL (medlemNorske arkitekters landsforbund)
^Macropædia Knowledge in Depth. The university of Chicago: Encyclopedia Britannica. 1990. s. 4.ISBN0-85229-511-1. «Manipulering av rom er et spørsmål om både estetiske og funksjonelle hensyn. En liten inngangsvestibyle i en bygning er nødvendig for å holde vind og kulde eller varme og regn ute, men det er like viktig for å gi en visuell overgang fra utendørs til interiør i bygningen. De lune sovealkovene i tidlige huleboliger tjente ikke bare til å uttrykke menneskets ønske om mindre og mer intime rom for personlig bruk, men ga beskyttelse mot trekk og kulde. Mye i våre menneskeskapte strukturer er bygget av naturlige materialer, og det må huskes at disse materialene har naturlige farger og teksturer som vanligvis er overlegne alt mennesket kan lage kunstig.»
Arne Lie Christensen (1995):Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalderen til vår egen tid. Oslo, Pax Forlag A/S.ISBN 82-530-1735-9
Knut Einar Larsen (1988):Trebyen – bybranner og byfornyelse: en undersøkelse av byggevirksomheten i Trondheim og utviklingen av norsk bygningsrett 1814–1845. Trondheim, NTH. (Doktoravhandling)
Björn Linn (1977):Husen vi äger: en tillgång att vårda. Stockholm, Liber Förlag/Riksantikvarieämbetet.
Nikolaus Pevsner (1943):An Outline of European Architecture.London, Harmondsworth.
