Lavoisier vokste opp i Paris som sønn av enadvokat. Hans mor tilhørte den velstående familien Punctis. Lavoisier tok eksamen ijus da han var 21 år gammel, men praktiserte aldri. I stedet tok han fatt på studier som virkelig interesserte ham - kjemi,botanikk,astronomi ogmatematikk vedMazarin-universitetet fra 1754 til 1761. Allerede i 1768 ble han innvalgt iDet franske vitenskapsakademiet. Av yrke var han regnskapsfører, og forsørget seg som ansatt iFerme Générale, et privat firma som fungerte som ligningsvesen. 28 år gammel fikk han kjennskap til at hans sjefJacques Paulze vurderte å gifte bort sin 13 år gamle datterMarie-Anne Pierrette Paulze. Lavoisier reddet jentungen ut av dette ved selv å gifte seg med henne. Det ble et særdeles lykkelig ekteskap, ikke minst fordi Marie-Anne delte hans interesser. I motsetning til Lavoisier var hun flink iengelsk, og holdt ham dermed oppdatert på viktige vitenskapelige nyvinninger fra den kanten. Hun var også flinkere i teknisk tegning enn han, illustrerte hans bokTraité élémentaire de chimie og ble hans viktigste medarbeider livet ut.
Traité élémentaire de chimie
Fra og med 1775 var Lavoisier ansatt i administrasjonen for de kongeligekruttverkene, der han sørget for å forbedre produksjonsmetoden. Her la han også grunnlaget for forbedringer i landbruket ved å finne opp en ny metode for framstilling avsalpeter. Seks dager i uken arbeidet han på ligningskontoret; bare et par timer på morgenkvisten og på søndager utførte han og Marie-Anne med vitenskapelige eksperimenter. Som nygift hadde han bygget et hermetisk lukket apparat som stod i stuen, og i dette la paretmetall som ble tilført varme for å fremskynderustingen. Etter nedkjøling åpnet de forseglingen på apparatet, tok ut metallet, veide det og sammenlignet med den opprinnelige vekten. De oppdaget at rustent metall mot formodning ikke veier mindre, selv om det er blitt porøst – det veiermer. Den ekstra vekten kunne ikke komme fra noe annet enn luften i apparatet. Luft måtte altså bestå av ulikegasser, og noen av disse måtte ha festet seg i metallet og utgjorde den ekstra vekten.
Noen av sine viktigste eksperimenter gjorde Lavoisier på områdetforbrenning. Forsøkene hans viste at forbrenning innebærer en reaksjon med etgrunnstoff som finnes i luften. Videre viste han dette stoffets rolle i planter og dyrsrespirasjon og vedkorrosjon av metaller. Med sine oppdagelser innen forbrenning avkreftet han den rådende flogistikk-teorien, som hevdet at brennende materialer avgir en substans som ble kaltflogiston.
Han oppdaget også at den «duggen» som dannes nårHenry Cavendishs «brennbare luft» reagerte med det nevnte stoffet varvann. Han ga derfor denne gassen navnet «vanndanner» –hydrogen. Her bygde han delvis på tidligere forsøk avJoseph Priestley. Han ble tildelt midler fra vitenskapsakademiet for å finne ut om hydrogenet han utvant av luften kunne brukes til enflåte avballonger som kunne brukes i en eventuell krig medStorbritannia.[16]
Lavoisier og ektefellen Marie-Anne Pierette Paulze, malt avJacques-Louis David i 1788
Under arbeidet medSur la combustion en général ogConsidérations générales sur la nature des acides viste han at stoffet som bidrog til forbrenning også spilte en rolle for dannelsen avsyrer. I 1779 ga han derfor stoffet betegnelsenair oxygène – syredanner – og restenazote – uten liv. KongLudvig XVI sørget for bevilgninger, slik at Lavoisier kunne forske på om dette oksygenet han hadde oppdaget kunne brukes til å forbedremasovner.
Ludvig donerte imidlertid også store beløp til frigjøringskrigen iAmerika, i håp om å svekke britenes posisjon der, og til dette trengte han økte inntekter fra ligningsvesenet. Lavoisier fant løsningen: Imiddelalderen haddeParis vært omgitt av en mur, og alle som passerte den, hadde måttet betale en avgift. Den gamle muren var forlengst forfalt, slik at smuglere kunne passere uhindret. Nå foreslo Lavoisier at man bygget en ny mur. Den var bortimot to meter høy. Etter dagens pengeverdi kostet det flere milliarder kroner å reise murverket med flere titalls porter for kontroll av de som passerte. Stormen påBastillen 14. juli 1789 regnes offisielt som begynnelsen påden franske revolusjon, men to dager tidligere var Lavoisiers Paris-mur blitt stormet. Pariserne gikk løs på muren til bare en ruin stod tilbake. I dag står noen fragmenter av tollportene igjen iParc Monceau og i nærheten avmetro-stasjonen Denfert-Rochereau.[17][trenger bedre kilde]
Folkemengden visste at Lavoisier var mannen bak muren, og han skyndte seg å forsikre dem om at han stod på de revolusjonæres side. Han ledet fabrikkene som forsynte de revolusjonære med krutt, og fikk Vitenskapsakademiet til å fjerne de dyregobelinene iLouvre. Som medlem av akademiet hadde han lagt seg ut med en lege fraSveits,Jean-Paul Marat, som hadde ønsket hans vurdering av et apparat legen hadde konstruert til å påvise varmen over toppen av en flamme eller fra issen på et menneske (testet ut overBenjamin Franklins skallede hode). Lavoisier avviste imidlertid oppfinnelsen, fordi den ikke kunne gi presise måleresultater.
I 1793 var Marat blitt leder for en av de sterkeste fraksjonene i Nasjonalforsamlingen. Her sørget han for å minne Paris-borgerne på Lavoisiers mur, og i november 1793 forstod Lavoisier at han ville bli arrestert. I fire dager gjemte han seg i Vitenskapsakademiets tomme kontorer i Louvre, men meldte seg så i Port Libre-fengselet sammen med sin svigerfar. De satt i ulike fengsler frem til rettssaken 8. mai 1794. Det var ikke enkeltindivider som var tiltalt, men ligningskontoret som helhet.Juryen omfattet en barber, en postkusk, en juvelér og en tidligere marki som hadde endret navn tilDix-Août («10. august»). Den fant ligningskontorets ansatte skyldige i å ha misbrukt sine stillinger til å tiltvinge seg urettmessige inntekter. Samme ettermiddag ble 28 av de dømte ligningsfunksjonærene ført bakbundne til det som nå erPlace de la Concorde. Her ble de ført tilgiljotinen, Paulze som nr 3, Lavoisier ca. ett minutt senere som nr 4. De døde ble fraktet ut av Paris gjennom en av tollportene som stod igjen etter angrepene i 1789. Få måneder senere ble liket av Marats kollegaRobespierre fraktet samme vei og kastet i den samme fellesgraven i en utmark som ble kaltErrancis («Lemlestet»).[17] Marie-Anne var 35 år gammel da hun ble enke. De revolusjonære myndighetene fratok henne alt innbo, men lot henne ellers være, og hun fikk en fredelig alderdom.
Lavoisiers forsøk er av de tidligste kvantitative eksperimenter innen kjemien. Han viste at selv om stoffene endrer karakter ved kjemiske reaksjoner, er mengden stoff den samme gjennom alle trinn i prosessen. Han brentefosfor ogsvovel, og fant at forbrenningsproduktene veide mer enn utgangspunktet; følgelig måtte den tilførte massen være tatt fra lufta. Gjennom slike eksperimenter la han grunnlaget for loven om materiens bestandighet.
Lavoisier er en av de kjemikerne som har hatt mest å si for utarbeidelsen av en kjemisk nomenklatur. HansTraité élémentaire de chimie (1789), illustrert av hans kone, er ansett som den første læreboka i moderne kjemi. Den setter navn på 33 grunnstoffer, de fleste navnene brukes også i våre dager. Imidlertid listet Lavoisier også opplys ogvarme, som han mente var materielle substanser.[18]
^Base biographique, oppført somAntoine Laurent de Lavoisier, BIU Santé person ID9530[Hentet fra Wikidata]
^abannuaire prosopographique: la France savante, oppført somAntoine Laurent Lavoisier, CTHS person-ID106393, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abGenealogics, genealogics.org person IDI00698733, oppført somAntoine de Lavoisier[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
