Delene på et eldre stokkanker (tradisjonelt skipsanker):[1] A – Ankerbøyle (sjakkel) B – Ankerring C – Stokk D – Legg E – Nebb F – Arm G – Kryss, hjerte H – FlikGammelt anker, fra dagens SpaniaStokkanker som utsmykning«Viking Sky» sitt anker som holdt skipet slik at det ikke grunnstøtte iHustadvika 23. mars 2019
Anker er et redskap til å fastgjøre etskip ellerbåt, eller annet flytende fartøy, til havets bunn. Et anker er vanligvis gjort avmetall, og benyttes for å holde skipet på et fast sted ved å fortøye til bunnen framfor å la det drive med vinden eller med havstrømmene. Etdrivanker henges etter skipet og virker ved at det bremser skipets fart i vannet. Drivankeret benyttes også for å holde stavnen opp mot vinden i de tider hvor skipet mangler framdrift. Et anker har som regel form som en dobbelkrok slik at det kan feste seg til havbunnen, men de kan være av ulik design og størrelse.
Mennesker som reist sjøveien har i ubestemt tid benyttet seg av ulike former for anker for holde fast eller feste skip til et sted. I de eldste tider ble benyttet steiner som var festet en enden av et tau, men om bunnforholdene var harde var de ikke særlig effektive. Grunnprinsippet i et anker er en stokk med to armer, i begynnelsen konstruert av tre og senere av metall.
Ordet «anker» kommer franorrøneakkeri, som kom viatysk, avledet fralatinskeancora som igjen kommer fragreske ἄγκυρα (ankyra).[3] Anker kom svært tidlig og er sagt å være det eneste latinske maritime betegnelse som ble benyttet igermanske språk.Engelskeanchor er avledet fragammelengelskeankor på900-tallet, men–ch– i det moderne ordet oppsto sent på1500-tallet og var en pedantisk etterligning av en feilaktig stavelse av det latinske ordet.[4] På engelsk fikk ordet også en figurativ betydning fra slutten av1300-tallet som «det som gir stabilitet eller sikkerhet», noe som i moderne tid, fra1965, ga betegnelsenanchorman, en radio- eller TV-presenter eller programleder.[4] Pånorsk begynte «ankermann» som betegnelsen for bakerste mann i dragkamplag eller mann som løper siste etappe på et stafettlag, den beste eller viktigste mann Siden også fått samme betydning som på engelsk i forbindelse med radio og TV.[5]
Det er to hovedtyper anker: midlertidige og permanente.
Permanente ankere kalles gjernemooring, flyttes sjelden og brukes gjerne ofte som fastfortøyning; det er ikke uvanlig at fartøyet selv ikke kan heise dem ombord.
Midlertidige ankere transporteres vanligvis av fartøyet selv, og heises ombord når fartøyet skal seile. DE inngår gjerne i fartøyets ankerasje.
Stokkanker er et anker med en 90 grader rotert stokk, tradisjonelt skipsanker.
Dregg er et sammenleggbart anker med flere (ofte fire) armer og uten ankerstokk. Populært grunnet den lille plassbruken når sammenlagt. Generelt et lite effektivt anker, men kan gi bedre feste enn mange andre typer på stengrunn, og er vanligvis brukt ombord i småbåter.
Ploganker er et anker formet som en plog, og er på de fleste bunner mer effektivt enn en dregg.
Bruce-anker og andre varianter under betegnelsenkloankere eller flukanker, ble designet av Peter Bruce på 1970-tallet for å unngå noen av problemene ved plogankeret.
Drivanker er en innretning som driver etter et fartøy for å bremse fartøyets fart i vannet. Ofte anvendes et drivanker for å holde baugen opp mot vinden i perioder hvor skipet mangler fremdrift.
Snøanker er et anker som brukes på snøfelt der andre feste-/sikringsmidler er ubrukelige.
Danforth-anker er et anker med hengslede spisser som graver seg ned i vinkel i bunnen. Det er svært godt egnet for sand, noe som gjør at ankeret og er kjent som et sandanker.
Plett er et helt rundt anker med en viss konkavitet. Det suger seg dypt ned i havbunnen og kan ha over ti ganger sin egen vekt i holdekraft.
Flukeanker er mest vanlig på flyttbare plattformer fordi det er fort gjort å installere og fjerne dem. For produksjonsplattformer er sugeanker det mest brukte, da produksjonsplattformene normalt er større enn de flyttbare platformene ,og derfor får større belastninger på ankerlinene, samt at dregging av anker kan få større konsekvenser på en produksjonsplattform. Dersom det brukes flukeanker skal det etterSjøfartsdirektoratets forskrifter fra 1987 tåle at ankerne skulle prøvebelastes til den lasten en vil få medhundreårsbølger for å sikre at ankeret er skikkelig festet til havbunnen og ikke senere vil dregge. I den nye ankringsforskriften fra 2009 er kravet modifisert til at en ikke trenger å trekke opp til hundreårslast om en kan vise at dregging ikke vil overbelaste andre liner eller føre til skade på infrastruktur eller korallrev. Det forutsettes videre at det foretasROV-undersøkelser for å sjekke at ankeret er satt riktig på havbunnen.
