Alpin skiidrett er en fellesbetegnelse forskiidrett med ulike former for kjøring i bratt terreng og er karakterisert ved at hele støvelen er fastspent til skien, i motsetning tilnordiske disipliner, der hælen kan vippe på skien. Alpine øvelser erslalåm, parallellslalåm,storslalåm,super-G ogutfor, men ogsåfrikjøring. Selv omslalåm har sin opprinnelse i Norden og ikke i Alpene. Enkelte av disse øvelsene kan også kombineres til øvelsenAlpin kombinasjon.[1]
Konkurranser innen alpint starter markant høyere oppe på et fjell enn der målet befinner seg, slik at selve skiløpet nærmest konstant går nedover. Løypa er avmerket med porter og hindringer som løperne skal forsere på kortest mulig tid.[1]
Alpin stil bruker Christiania-svingen der skiene holdes mest mulig samlet og parallelt gjennom svingen. VedTelemark-sving er det større bevegelighet og varierende avstand mellom bena i fartsretningen. Med smale langrennsski er det vanlig å ploge gjennom svingene.[2][3]
Utforløyper har brede porter, og ideen med disiplinen er at løperen finner en best mulig linje og dermed oppnår så høy hastighet som mulig.[trenger referanse] Motsatt har slalåmløyper smale porter som står tett på hverandre, men normalt vekselvis på den ene og den andre siden i forhold til den korteste linja mellom start og mål, og der løperens svingteknikk kommer i sentrum. Storslalåmløyper ligner mest slalåm, men med større avstand mellom portene, mens super-G-løyper er mer like utforløyper, men har flere svinger.
Konkurranser i utfor og super-G avgjøres med ett løp, mens konkurranser i slalåm og storslalåm avgjøres med to løp avholdt samme dag i forskjellig satte løyper i bakken.[trenger referanse]
Det konkurreres i de alpine disipliner vedVinter-OL hvert fjerde år,VM annet hvert år samt en årligverdenscup.
Et skirenn som tilsvarer moderne slalåm ble avholdt iKristiania i 1906.[2] Samme vinter (1905-1906) ble betegnelsen «slalom» (norsk: «slalåm») brukt for første gang ved et renn iSonnenberg. Skirenn mellom stolper markert med flagg ble kaltWertungsfahrenMünchenkuggel.[4]
«Slalåm» eller «slalom» er et opprinnelig norsk ord som har gått inn i den internasjonale skiterminologien.[5] I Telemark på 1800-tallet ble de vanskeligste skibakkene kalt «ville låmir», mens slakkere bakker hadde betegnelsen «sla». «Kneikelåm» var løyper med humper og kuler, og slike kunne gjøres vanskeligere med flere «sprøytehopp». Renn i Telemark begynte ofte i brattfjellet, gikk ned langs en tømmerslepe og endte med en skarp sving (Telemark-sving) ett flatt jorde eller islagt vann. Denne form for renn fulgte de naturlig og typiske terrengformasjonene i Telemark.[5]:53 Husebyrennet innførte i 1886 «svingrenn», som tilsvarer slalåm, bortsatt fra at navnet slalåm ikke var tatt i bruk.[6] Ordet slalåm var første gang på trykk i 1879 i bladetFædrelandet og ble der brukt om en løype i bratt og ujevnt terreng noe bare de dyktigste behersket. De første kjente slålåmkonkurransene ble trolig arrangert i Telemark rundt 1870 i forbindelse med hopprenn, med samme utøvere og rett ved siden av hoppbakken.[7]
Sving med parallelle ski og føttene omtrent ved siden av hverandre ble fra 1901 kaltchristianiasving (eller kristianiasving) etter byenChristiania der de viktigste hopprennene foregikk. Svingteknikken ble demonstrert avSondre Norheim på Iversløkken i Christiania i 1868. Med binding rundt hælen hadde han bedre kontroll på skiene og kunne svinge med skiene parallelt. Den andre hovedteknikken vartelemarksving med en ski foran den andre. En variant avchristianiasving ble den vanlige i alpin skiidrett og kalles internasjonaltchristie.[8][9][10][11][12][13] Treskien utformet av Norheim er i form svært like moderne slalåmski.[14]
_01.JPG)
