| Stadsbygd | |||
|---|---|---|---|
 Stadsbygd sett vestover mot Grønningsmarka Foto: Stian Tørstad, 2012 | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Trøndelag | ||
| Kommune | Indre Fosen | ||
| Innbyggernavn | Staværing (IPA:[²stɑvːæɾiŋ] el.[²stɑːvæɾiŋ]) | ||
| Grunnlagt | 1. januar 1838 | ||
| Opphørt | 1. januar 1964 | ||
| Hovedstad | Stadsbygd | ||
| Postnummer | 7105 | ||
| Befolkning | 1852[a](2018) | ||
| Preposisjon | på Stadsbygd | ||
 Stadsbygd 63°30′34″N10°01′09″Ø | |||
Stadsbygd (lokalt gjerne brukt i bestemt form,Stadsbygda (Stadsbøgda)IPA:[ˈstɑsːbygd(ɑ)]) er ei bygd og et delområde iIndre Fosen kommune som strekker seg fra Røberget, det sørligste punktet på Fosenhalvøya, til Kvernsjølia i nord.
Fra 1837 til 1964 var Stadsbygd en selvstendig kommune (knr. 1625) bestående av områder på begge sider avTrondheimsfjorden, Stadsbygd ogIngdalen, i dag fordelt på kommuneneIndre Fosen ogOrkland
Bygda er for spredtbygd til å regnes som et tettsted avStatistisk sentralbyrå. Den utgjør derimot etterRissa det nest største delområdet i kommunen, med 1852 innbyggere ved inngangen til 2018,[1] og har ett tettsted,Askjem, som med 305 innbyggere per 1. januar 2023 er det fjerde største i kommunen (etterÅrnset,Leksvik ogVanvikan).
NavnetStadsbygd er avleda av norrøntStaðr, det gamle navnet på halvøya som stikker ut i fjorden.[2] Tidligere dokumenterte skrivemåter erStadsbøygden (1801) ogStadsbygden (til 1917). Innbyggernavnet er avleda av samme navn, med -væring som etterfeste:stadværing. I normert norsk skal den stumme d-en skrives, men utelates like fullt ofte – sta(d)væringsbåten, kjent fra ferdene fra Stadsbygd tillofotfisket, og Museumslaget Staværingen er nevneverdige eksempler. I tillegg eksisterer en prefigert variant,grautsta(d)væring, som skriver seg tilbake til 1800-tallets lofotfiske og mulig spiller på at stadværingene hadde med seg mjøl til lofoten og kokte grøt.[3] Denne benyttes tidvis som økenavn i nabobygdene.
På Stykket (mellom Stadsbygd ogRørvik ferjeleie) fins det femhelleristninger som er anslagsvis 5000-5500 år gamle (tidlig iyngre steinalder). Fire av dem forestiller elger, et vanlig motiv den gangen, og figurene vitner om ei tid da fiske, fangst, skjell, planter og røtter utgjorde livsgrunnlaget i området.[4][5]
1. mars 1589 etableres Ecclesia Stadsbygdiensis (Stadsbygd menighet). 55 bønder på bygda samtykker til å vedlikeholde et kirkebygg og lønne en prest.
I 1837 blir Stadsbygd Prestegjeldskommune blir etablert. Den besto av bygdene Lensvik, Ingdalen, Hasselvika, Rissa og Stadsbygd.
I 1860 ble Rissa skilt ut fra Stadsbygd. Stadsbygd herred hadde etter delingen 3 733 innbyggere, og omfattet grender på begge sider av Trondheimsfjorden.
1. januar 1964 ble kommunen delt i to.Ingdalen på sørsiden av Trondheimsfjorden ble slått sammen medAgdenes (Indre Agdenes med Moldstuen krets ogNord- ogSørleksa) ogLensvik tilAgdenes kommune. Samtidig ble den delen av Stadsbygd som ligger nord for Trondheimsfjorden slått sammen medRissa og delene avStjørna kommune sør forStjørnfjorden til nye Rissa kommune.
Stadsbygd prestegjeld omfattet fra 1964 det samme område som Rissa kommune, og sognepresten i Stadsbygd var prost iFosen prosti. På 2000-tallet gikkDen norske kirke bort fra å bruke begrepet prestegjeld.
1. januar 2018 ble Stadsbygd med resten av Rissa kommune inn i Indre Fosen kommune, og skifta delområdenummer fra 162404 til 505404. I statistikken til SSB er delområdet Stadsbygd delt inn i grunnkretsene Askjem Gafset, Kårli, Hammer, Vemundstad, Hårsaker, Rein, Grønning og Fagerlia.
.jpg)
Bygda er ei utprega jordbruksbygd,[6] men har også bl.a. fiskeoppdrettsanlegg og båtverksted.
Stadværingsdialekten er et bygdemål av uttrøndersk type, nærmere bestemt indrefosensk.[7] Dette skiller den ifra dialekten i kommunesenteret, som er av ytrefosensk type, men binder den sammen med dialekten som tales i de områdene på andre sida av fjorden som tilhørte gamle Stadsbygd herred. Om lag 11 000 ord fra stadværingsdialekten er av Johan Ersland Rein dokumentert i ordbokaKer du sei, som i 2017 ble tildelt Trøndersk Målpris av Trønderlaget.[8] Dialekten har tradisjonelt hattdativ, men dette er et trekk som i all hovedsak bare høres hos de eldste.[9]